Den rasende snekkersønnen

Påskemysteriet er mye eldre og mye mer enn nesbøsk voldspornografi og dannet muffens på britiske gods! Den største og første påskekrimmen omhandler selvfølgelig snekkersønnen fra Nasaret. Hva var greia med Jesus, egentlig?

Det vi vet, i den grad vi tror kjempegamle fortellinger bærer viten, er at han ble «pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet». Men hvorfor det, egentlig?

Jesus maste selv påfallende mye om sin egen død i løpet av sitt korte jordeliv, og det har vært vanlig å tenke på Jesu død som en nødvendig oppfyllelse av Guds frelsesplan. Og vi kjenner Judas Iskariot, de 30 sølvpengene og svikerkysset. Vi vet at jødene var et okkupert folk, at Pesach – en feiring av hvordan Moses (+ Gud!) førte israelittene ut av slaveriet i Egypt til frihet – var en turbulent, urolig og spent tid. En høytid for bråk. Og vi vet at det vrimlet av messiaser på denne tida. Men alt dette er bare omstendigheter og indisier. Hvorfor måtte akkurat den humørsyke snekkersønnen straffes med døden?

Den dagen Jesus blir arrestert, skjærtorsdag, er egentlig ikke så dramatisk. Ikke så mye som en harrytur ble det på Jesus og disiplene. Det spises, drikkes og vaskes føtter, Jesus ber i Getsemane-hagen, og så kommer Judas, kysset og de romerske soldatene.

Men hvis det skulle lages en krimpodkast om hele dette dramaet, måtte den ta for seg dagen før, onsdagen som bare heter «onsdag». Da gikk det virkelig for seg i Jerusalem, i den grad at det er forståelig at dagen derpå ble relativt skjær og rolig.

Markus forteller: «Da de kom inn i Jerusalem, gikk Jesus opp på tempelplassen og ga seg til å jage ut dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker». Og så kauka (får vi tro) Jesus: «Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk! Men dere har gjort det til en røverhule.»

Snekkersønnen velter pengevekslernes bord og duehandlernes benker! Hvorfor? Bankfolka var der for å sørve de mange pilegrimene som trengte å veksle gresk eller romersk valuta til den lokale shekelen. Duehandlerne var der fordi folk trengte å shoppe offerdyr til festen. (Lam var egentlig mest poppis, men de fattigste måtte ta til takke med duer.)

Men alt dette var helt vanlig; business as usual. Så hvorfor klikka Jesus? For det var ingen andre enn Ham som velta bord, skjendet dueforhandlere og kalte forretningsmenn for røvere.

Akkurat denne messingen må ha vært over snittet opptatt av å holde det hellige hellig, men åpenbart også av å avsløre kapitalens spekulative kynisme. Antakelig var handelsstanden den gang ikke helt ulik handelsstanden av i dag: først og fremst profittorientert og ikke på dugnad. (En kan undres over hva Mesteren hadde tenkt om påskemarsipanen som kommer i butikkene rett over jul.)

Aursunden Antifa

Markus fortsetter: «Yppersteprestene og de skriftlærde fikk høre dette, og de prøvde å finne ut hvordan de kunne få tatt livet av ham.»

Så reint juridisk, og krimpodkast-teknisk, starter det kanskje her – med snekkersønnens rasende, ensomme opprør mot de opportunistiske utsugerne.

Det var jo heller ikke splitter nye toner fra Jesus, dette. Han hadde jo smelt fra seg før: «For det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.» (Lukas 18:25)

Men før hadde Jesus hatt det i kjeften. Nå veltet han bord og benker så shekler og fjær føyk omkring. Et helt konkret, praktisk og ensomt opprør som noen åpenbart var livredde for at ikke skulle fortsette i ensomhet.

Så kommer Judas, kysset og de romerske soldatene. Og en kaotisk rettssak, hvor bordskandalen i tempelet ikke engang er en del av anklagen. Den handler mest om hvorvidt Jesus har sagt at han er Guds sønn eller ikke. Skikkelig forvirrende, men han fikk i det minste en rettssak, snekkersønnen.

Da Han renska tempelet, siterte Han profeten Jesaja: «Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk». For alle folk.

Idet vi gikk inn i vår egen lille, stille uke, vedtok den israelske nasjonalforsamlinga, i det samme nabolaget, en egen lov om dødsstraff mot palestinere, en lov som gjør det mulig å dømme palestinere til døden i militærdomstoler, med henrettelse kort tid etter dom, og med begrensa ankemuligheter og i realiteten ingen mulighet for benådning. Dette gjør Israel til den første staten som eksplisitt holder seg med egne lover for dødsstraff mot ett utvalgt folk siden Nazi-Tyskland.

God, rasende påske!

– Hestlauhaugen

Hva våkner vi til i morgen?