Hestlauhaugen:

Hva våkner vi til i morgen?

Sånn sett er folkeretten litt som penger. En hundrelapp er bare en hundrelapp så lenge det er enighet om at den er en hundrelapp, skriver Hestlauhaugen.

Liv Maren Mæhre Vold

Det sies at i krig er sannheten det første offeret. Det er ofte ikke sant, for det første offeret er som regel en elev ved en kvinneskole eller en pasient på et sykehus. Ikke sannheten. Men det er naturligvis synd på sannheten også.

Hestlauhaugen Hestlauhaugen

Publisert 24.03.2026 - 05:30

Problemet med den brutale avviklinga av folkeretten, hvis vi ser bort ifra titusener av uskyldige drepte (og vi gjør selvfølgelig så godt vi kan), er naturligvis at det kanskje går en grense for hvor lenge, ofte og hårreisende folkeretten kan maltrakteres i praksis og samtidig eksistere som teori.

Sånn sett er folkeretten litt som penger. En hundrelapp er bare en hundrelapp så lenge det er enighet om at den er en hundrelapp. Uten denne enigheten, er den bare et litt jålete stykke papir. Informasjonen den er ment å representere – ett hundre norske kroner – er ikke lenger «sann», den er en påstand like valid som en hvilken som helst annen påstand.

En slags triveligtrøndersk samferdsels-Putin

Når Vår Nærmeste Allierte smadrer folkeretten, for eksempel i Iran (og det er ikke et spesielt dårlig eksempel), og Espen Barth Eide knirker at «dette er i strid med folkeretten» betyr det altså like mye eller lite som om jeg skulle forlange å få noe som helst for en hundrelapp når alle andre for lengst har blitt enige om at den i realiteten er et ufullendt papirfly eller en fillerye for smågnagere.

Problemet med dette er naturligvis at det gjør livet – et godt knepp mindre forutsigbart. Verdenssituasjonen blir som været, bare at været er betydelig lettere å melde. Når ingen regler eller enighet finnes, er i grunnen alt fritt vilt. Og når et globalt, bindende rettssystem som regulerte forholdet mellom selvstendige stater er erstattet av en kaklende gal narsissists varierende dagsform, kan vi – akkurat som uskyldige iranere – aldri helt vite hva vi våkner til neste dag.