– Konsekvensene er konkrete og alvorlige
Frode Skanke Foto: Galleri Galåen
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Jeg har til nå trodd at Stortinget er Norges
øverste folkevalgte og lovgivende organ. Slik framstår det ikke nå. Vi har en
helseminister som overprøver et stortingsflertall, og et regionalt helseforetak
(RHF) som gjør det samme. Kan stortingspolitikerne akseptere at en statsråd
ikke retter seg etter et flertallsvedtak? Og hvem er det egentlig som bestemmer
– Stortinget, eller styret i et RHF?
Et enstemmig styre i Helse Midt-Norge (HMN)
vil gjennomføre anbudsprosessen for spesialisert rehabilitering som planlagt,
før saken er ferdig behandlet i Stortinget i forbindelse med revidert
nasjonalbudsjett. Det er vanskelig å se for seg at dette presses igjennom uten
helseministerens velsignelse.
Berørte rehabiliteringsinstitusjoner har
varslet at saken kan bli gjenstand for juridisk, eventuelt rettslig, prøving.
Helseministeren synes å være trygg på de juridiske vurderingene HMN har gjort.
Samtidig har to av landets fremste eksperter på offentlige anskaffelser pekt på
mulige regelbrudd. Et sentralt ankepunkt er ulik vekting av fag og økonomi i
HMN sammenliknet med Helse Sør-Øst, uten at dette var opplyst på forhånd.
Fallhøyden kan bli betydelig – både for helseministeren og for styret i HMN – dersom
en klage tas til følge.
Et overordnet spørsmål er om helseministeren
mener at pasienter i ulike regioner skal behandles forskjellig. Det er i
praksis konsekvensen når HMN vekter økonomi med 70 prosent og fag med 30
prosent.
Konsekvensene er konkrete og alvorlige:
Kastvollen må redusere sitt veletablerte
tilbud til nevrologiske pasienter. Tilbudet flyttes til Unicare Røros, som ikke
har tilsvarende kompetanse. Krefttilbudet ved Unicare Røros – nasjonalt
anerkjent – legges ned i en tid der behovet øker i takt med økende
kreftforekomst. Unicare Hysnes står i fare for nedleggelse, til tross for et
solid faglig tilbud til flere diagnosegrupper.
I tillegg spres tilbud til institusjoner uten
relevant erfaring, basert på et såkalt «geografisk» kriterium – et kriterium
det er vanskelig å forstå begrunnelsen for. Eksemplene kunne vært flere, men
konklusjonen er klar: Det HMN nå vil gjennomføre, holder etter min vurdering
ikke faglig mål. HMN må kutte kostnader, blant annet som følge av utgiftene
til Helseplattformen. I kampen mellom økonomi og fag taper faget …
Hvorfor har ikke HMN lyttet til faglige
innspill – og ikke minst til de mange pasienthistoriene? Hvordan kan de
forvente tillit fra fagmiljøene, og særlig fra nevrologi- og kreftpasienter,
etter prosessen som er gjennomført? At prosessen videreføres med helseministerens
velsignelse, styrker heller ikke tilliten til den som har det overordnede
ansvaret.
Når framtidas rehabilitering skal formes,
vil jeg anbefale at ledelsen i HMN reflekterer over prinsippene i Nils Arne
Eggens «gofotteori»: La miljøer med dokumentert kompetanse videreutvikle sine
styrker til beste for fellesskapet.
Jeg hadde håpet at denne saken skulle utløse
en bredere, prinsipiell debatt om rehabiliteringas plass i helsetjenesten –
ikke bare en diskusjon om enkeltinstitusjoner. Norge er blant de beste i verden
på medisinsk behandling, men altfor mange synes å mene at jobben er gjort når
pasienten skrives ut fra sykehus.
Det er da arbeidet for alvor begynner.
Vi bruker om lag to prosent av de totale
helseutgiftene på rehabilitering – for å bringe mennesker tilbake til livet.
Når saken behandles i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett, er jeg redd den vil drukne i større og tyngre saker.
For meg er den tung nettopp fordi den handler om både styrking av
rehabilitering og om grunnleggende demokratiske prinsipper. Jeg er spent på om partiene
som lyttet til pasienthistoriene i forrige runde, og som virket opptatt av å
bevare kompetansemiljøer og arbeidsplasser, vil stå for det samme når saken
kommer opp igjen.
Det overordnede spørsmålet til politikerne er
om de godtar at vi skal ha et helsevesen så ensidig styrt av økonomi som det
HMN nå signaliserer. Det er en verdidebatt!
