Feilaktige påstander har fått prege prosessen

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegget sto først på trykk i Adressa. 

Det er fortsatt uklart om Stortinget vil annullere anbudsrunden for spesialisert rehabilitering i Helse Midt (HMN) og Helse Sør-Øst. Dersom Stortinget overprøver et helseforetak, vil det være første gang dette skjer. Det sier det meste om hvordan denne prosessen har vært gjennomført, spesielt fra Helse-Midt sin side.

Jeg ønsker å flytte blikket framover, men ser noen utfordringer på vegen. For første gang hører jeg stortingspolitikere snakke om betydninga av rehabilitering, og det er en seier i seg selv. I mine øyne vil Høyre og Arbeiderpartiet etter dette bli stående igjen som de partiene som ikke lyttet til pasienthistoriene og fagfolkene, og som tilsynelatende ikke mener at det er viktig å bevare kompetansemiljøer eller arbeidsplasser. Det er deres problem. Vi må videre.

Avstemmingen utsatt til tirsdag

Så lenge helseforetaksmodellen består, vil HMN vil spille en sentral rolle i utviklinga av framtidas rehabilitering. Nye anbud må bygge på andre kriterier enn i dag og med sterkere politiske føringer. 

Etter bred kritikk fra pasienter og fagmiljøer er tilliten til HMN svekket. Fagsjef Trude Bassos argumentasjon, senest i Adressa 3. februar, har ikke bidratt til å øke min tillit. Hennes mangel på respons på pasient- og faglige innspill er bekymringsfull med tanke på den videre prosessen.

Fagsjefen har under prosessen brukt to hovedargumenter for sitt syn. Det første er at ny modell vil gi flere pasienter et tilbud. Det bestrider ingen. Men både pasienter og fagmiljøene mener at tilbudet blir dårligere. Innsparing på 70 millioner betyr sjelden bedring.

Fagsjefen har ikke dokumentert påstanden om at kortere opphold gir like god effekt, selv om både pasienter og fagmiljøene har bedt om lengre opphold. Det er usikkerhet rundt effekten av ulike lengder på opphold. Når kunnskapsgrunnlaget mangler, bør man lytte til erfaringene fra fagfolk og pasienter. Ta en tur til Kastvollen og lytt. Rehabilitering krever tid.

Basso hevder i sitt innlegg at Riksrevisjonen konkluderte med at «etter at avtalene ble inngått, har det kommet ny kunnskap om hvilke behandlingsmetoder som har best effekt, og ut fra dagens kunnskapsgrunnlag ville rammene for avtalene blitt innrettet annerledes». 

– Sånne ting er verdt å kjempe for

Det fagsjefen bruker som en generell sannhet til inntekt for kortere opphold og endring av modeller, er sakset fra punkt 6.53 i rapporten og er et innspill fra en regional vurderingsenhet i en prosess. Riksrevisjonen konkluderte nemlig ingen ting om lengden på opphold eller modeller i private institusjoner. Fagsjefs feilaktige påstand har etter min mening dessverre fått prege hele prosessen

Når jeg leser fagsjefens innlegg, får jeg en følelse av at både pasienter og private institusjoner skal tas i skole. Om du har kreft, kols eller har hatt hjertestans, må du ikke tro at du skal ha det bedre enn på sykehus, der avdelinger stenges i helgene. Du skal hjem om du så er uten pust eller har kreftrelatert fatigue. De institusjonene som faktisk utfører jobben slik at HMN ivaretar sitt «sørge for ansvar», må da heller ikke tro at de skal ha det bedre. 

– Veldig letta og veldig glad

Jeg er enig i at situasjonen er vanskelig på sykehus. Det er faktisk derfor pasienter utskrives til rehabilitering nesten før de er ferdigbehandlet. For å avlaste sykehusene. De får rehabilitering for å forhindre reinnleggelser, noe som avlaster ytterligere. Når det gjelder økonomi, er det en elefant i rommet ingen vil snakke om, nemlig Helseplattformen.

HMN kan heller ikke forsvare bruk av helsepersonell på nattetid «når de fleste pasientene ellers bor hjemme» sier fagsjefen. Hørte jeg ordet trygghet?

Innlegget viser etter min mening manglende forståelse for rehabiliteringsfaget og pasientenes utfordringer. Det er kanskje ikke så rart. På de 14 årene jeg jobbet på Røros, fikk vi ett besøk fra HMN og jeg har aldri hatt en faglig diskusjon om felles utfordringer med HMN.

Kanskje det er tid for endring, HMN? Jeg har i alle år trodd vi hadde et felles mål.