Fjell-Ljom mener:
En ode til november
Bergmannsgata på Røros i tåke.
Illustrasjonsfoto: Ingrid Hemming
November har vært her og lagt igjen sludd, synger DumDum Boys, mens vi venter på at årets stussligste måned skal starte. Det trengs en ode til november, den gråeste av alle grå. November er ekvivalenten til å være 19 år, midt mellom «nå er jeg 18 og EGENTLIG voksen, altså!» og «20 år og faktisk lov til alt». November er måneden som ikke er noe, uten strålende høstfarger og sol, og uten lys, julepynt og pepperkaker. Det blir aldri mørkere enn i tåkete, regntunge novemberdager, der meitemarkluktende asfalt sluker hver eneste lyskilde.
Solen går ned i svart-hvitt, også Dum Dums ord, og beskriver måneden vi bare venter. Vi venter på snø, venter på jul, venter på at det snart er nytt år og ny vår. November er et vakuum av ting vi ikke rakk å gjøre tidligere i år, og som vi snart ikke har tid igjen til å rekke over før kalenderen heter noe nytt. Det er måneden for prosjektene som aldri ble ferdig, verken i hagen (fordi vi heller satte oss i sola og slappet av), i huset (for vi må jo være ute når det først går an), på jobb (fordi det er lenge igjen av året, vi rekker det senere). November er måneden for alt som er for sent å gjøre nå, og for tidlig å starte på. November er kalenderens torsdagskveld.
Og i alt det stusslige grå er det verd å høre på psykolog Johanne Refseth, som mener november er årets mest undervurderte måned. «Hva om det var den måneden der du kunne tillate deg at du ikke var så effektiv, ikke var så flink, ikke trente riktig så mye. Rett og slett fordi det er det november er, en hvilemåned, en sovemåned, en måned med rom for alt det vi vanligvis gjemmer nederst i livets sekk», skriver Refseth. Kanskje er det denne ingenting-måneden vi trenger, helt uten krav og forventninger. Uten juleavslutninger, fulle kjøpesentre, tom konto og tusen kopper gløgg. Kryp under pleddet, hvil ut i gråværet.
Snart laver snøen ned, og da skal vi lage engler. Men ikke før.
