Ida fra «Det store bakemesterskapet»:
– Mamma må ta sin del av skylda
Publisert
Sist oppdatert
– Ida, hvor har du lært å banne så saftig?
– Det er i hvert fall ikke fra mor mi! Det er miljøet, hevder Ida Gløtheim Rambraut hardnakket med et glimt i øyet.
Når Fjell-Ljom møter henne, er hun på gårdsbakeriet på Kalsa sammen med mamma Tove Gløtheim Ryttervoll.
Siden kameraene i NRKs Bakemesterskapet ble slått av for ett år siden, har Ida båret på en av de best bevoktede hemmelighetene i landet.
I går kveld, fredag, kunne hun endelig slippe jubelen løs. Etter 16 episoder og utallige imponerende bakverk kunne hun smykke seg med tittelen «Norges beste hobbybaker».
Selv tok hun seieren med mer enn en klype beskjedenhet.
– Jeg vil ikke kalle meg det. Det blir rett og slett for meget for ei jente fra Aursunden. Det er kjempestas og urealistisk på samme tid, for å prøve å sette ord på det.
På tærne for å nå opp
Det hele begynte ved kjøkkenbenken hjemme da Ida måtte stå på tærne for i det hele tatt å nå opp til kanten av bakebordet. Der begravde hun fingrene i en deig som var altfor stor for de små barnehendene. Dermed var det gjort.
– Jeg tror jeg har bakt helt siden jeg var bitte liten, smiler Ida og ser bort på mora. Jeg har alltid hatt lyst til å bake, ordne kaker, fikse julekjeks og alt mulig.
Tove ser på dattera med et blikk som rommer både stolthet og mange år med oppgitte sukk over et brennende, ungt engasjement som aldri har visst hva halvvegs betyr.
– Hun fikk alltid lov til å eksperimentere, det tror jeg har hatt mye å si. Det er mye artigere når de finner ut selv at de har lyst til å prøve, framfor at vi voksne skal organisere for dem, sier hun.
Stormkurs før mesterskapet
Da billetten til den store bakedysten på rikskringkastinga var i boks og alvoret sank inn, innså de begge at det som startet som lek og moro i barndommen måtte løftes til toppidrettsnivå. Det ble innkalt til det de beskriver som et realt «stormkurs».
Gårdsbakeriet ble forvandlet til en treningsleir.
– Vi hadde skikkelig hardtrening, både her i bakeriet og inne i huset, forteller Ida.
– Vi måtte egentlig det når oppgavene krever at man leverer så presist. Da gjaldt det å lære av den beste.
I en intens måned med opptak bodde Ida på hotell i Bergen. Dagene startet grytidlig og strakte seg helt til klokka ni om kvelden. Det var baking i hodet tjuefire timer i døgnet. Det var det eneste deltakerne snakket om, drømte om og kjempet for.
– Vi ble så utrolig lei av hotellfrokost, innrømmer Ida med en trillende latter.
– Det ble så intenst at jeg måtte ha en skikkelig pause fra alt som het baking da innspillinga var ferdig. Hodet var helt fullt.
Ikke en smule til spille
Men kjevle og forkle var absolutt ikke lagt på hylla for godt. Senest 17. mai var Ida i hjemme i Brekken og i full sving i ved kjøkkenbenken, til glede for testkaninene i omgangskretsen.
– Da bakte jeg til både lunsjbord og kakebord, både gjærbakst og kaker. Det er godt å ha folk rundt seg som kan smake på det man lager. Det hjelper veldig.
For det blir unektelig store mengder mat når landets beste amatørbakere samles i et studio.
– Hva gjorde dere egentlig med alle kakene og all baksten etter at dommerne har smakt?
– Det er utrolig mange som jobbet på settet der, og de gleder seg til vi er ferdige. Det var blant annet en lysmann som alltid sto klar til å springe ut og forsyne seg så snart det var klart.
Lærdommen hjemmefra
Når Ida skal sette ord på hva som har formet henne til den bakeren og matformidleren hun er i dag, deler hun æren likt mellom foreldrene. De har gitt henne to vidt forskjellige, men helt nødvendige verktøy.
– Av pappa lærte jeg spesielt å teste nye ting. Å tørre å improvisere, eksperimentere og utfordre, forklarer Ida.
– Og av mamma lærte jeg å være konsekvent. Å bake med kjærlighet, ha respekt for faget og alltid velge de rene, gode råvarene.
Tove lytter og nikker gjenkjennende. Hun er ikke så rent lite stolt over datteras ferdigheter. Det handler visstnok om en hårfin balanse som en verken kan lese seg til eller lære fra ei kokebok.
– Man kan ha en oppskrift og alt det der, men det er erfaring som er det aller viktigste, skyter Tove inn.
– Å kysse deigen
– Å lære når noe er galt uten at du nødvendigvis må vite det logisk, men at du føler det på deigen. Man må ta litt av begge deler. Tørre å prøve.
– Ja, den perfekte kombinasjonen er å tørre å eksperimentere samtidig som man har reglene i bunn, fastslår Ida.
– Og så er viktig å kysse deigen. Man må behandle den med kjærlighet og være forsiktig i respekt for gode råvarer. Hvis man er for hardhendt, blir den dårlig. Da får man ei tørr lemse, forklarer Tove.
– Det er nesten litt som med unger, det der, skyter Ida inn etterfulgt av hjertelig latter fra begge to.
Kort veg fra himmel til helvete
For den rundt halve millionen seerne som har fulgt NRK-suksessen, har det vært umulig å ikke legge merke til det engasjerte og ufiltrerte følelsesregisteret til bakeren fra Aursunden. Humøret har gått like brått opp og ned som de sju fjellene som omgir hansabyen.
Tårer, saftige gloser i det ene øyeblikket, og jubel og lovprising i det neste.
Vegen mellom himmel og helvete har neppe noensinne vært kortere.
I det travle gårdsbakeriet føler mamma Tove for å lette på samvittigheten og ta på seg noe av ansvaret for datteras fargerike språkbruk.
– Jo da, mor må nok ta på seg litt av skylda, smiler hun. Kontrastene i humøret er store når hun gjør det bra eller dårlig. Hun har alltid vært sånn; høyt og lavt. Hun ville bli best, eller i hvert fall veldig god, helt siden hun var liten.
– Hjelper ikke å få sydd puter under armene
Tove innrømmer at det ikke alltid var like lett å vite hvordan man skulle trøste en ung, kompromissløs kunstnersjel når et bakeriprosjekt gikk i vasken hjemme på kjøkkenet.
– Jeg vet ikke om jeg alltid klarte å trøste. Av og til var det kanskje bedre å bare lure seg unna, ler Tove.
– Jeg tror jeg merket at du løy hvis du sa at det var godt også når jeg selv visste at det ikke var det, parerer Ida.
– Det hjelper ikke å få sydd puter under armene. Jeg vil ha en dønn ærlig tilbakemelding fordi jeg vil bli bedre. Mamma pakker bestandig inn ting hvis hun skal si noe negativt, og det liker jeg ikke!
– Ja, jeg er nok litt konfliktsky, innrømmer Tove.
– Men jeg er ærlig!
Arven fra bestemor Inger
Når samtalen sporer inn på hva som gjør bakinga unik, tennes en helt egen gnist i øynene på både mor og datter. For dem handler matlaging om en grunnleggende respekt for landskapet og produsentene som omgir dem.
Tove trekker fram den tradisjonelle lemseoppskrifta, som kommer fra hennes mor, Inger, fra Galåen. Det hele startet da Inger som ung jente ble med tanta si til Sandneset for å bake lemse. Etter hvert skapte hun sin helt egen oppskrift.
– Den oppskriften har stått seg i femti år, mamma begynte å bake den da jeg var unge. Jeg har fått oppskrifta av henne og det er den vi bruker.
Nå er Ida også blitt involvert i den hemmelige oppskrifta. Hun er enig i at den står seg. Ingerlemse er ikke noe å diskutere.
Men selv om tradisjonen sitter dypt, har pappas lærdom om å eksperimentere ført til nye, spennende smakskombinasjoner. Ida tar gjerne sin mormors tradisjonsrike lemser og snur tradisjonen på hodet.
– Trenger ikke dilldall
– Jeg eksperimenterer gjerne med både salt og kanel. Lemsa egner seg utrolig godt til saltmat, den er helt nydelig med gravrøkt reinsdyrkjøtt og tyttebærrømme eller med rakfisk. Vi er så heldige som har enormt mye god lokalmat i dette området. Vi slipper å kjøpe råvarer som har reist langt.
Hun mener den lokale matproduksjonen i rørosregionen har helt unike smaksegenskaper som gir grunnlag for gourmetopplevelser med rene smaker
– Når råvarene er så smaksrike, trenger man ikke så mye ekstra dilldall, slår hun fast
Selv om Ida bor i Oslo, tar hun alltid med seg en bit av hjembygda i kofferten.
– Absolutt. Når jeg får tak i det, kjøper jeg alltid Røros-fløte, smør og pøsje. Og så fyller jeg opp sekken hver gang jeg har vært hjemme. Jeg tar også med meg brett med egg fra Galåvolden. De er så gule og fine i plommen.
Veien videre etter finalen
Med finalen vel overstått og en karantenetid som snart utløper, rettes blikket framover. For Ida har reisen gjennom TV-skjermen gitt mersmak, og hun har ingen planer om å legge bort forkleet.
– Jeg har lyst til å bake mer, og kanskje gjøre mer ut av det på sosiale medier. Jeg vil oppfordre folk til å tørre å prøve nye ting. Jeg tror mange har en sperre og tenker at de ikke er flinke nok, men alle sammen klarer det så lenge de tør å prøve.
– Og så må man feile litt undervegs. Det er det man lærer av.
Hun blir hemmelighetsfull når framtidsplanene utfordres, men innrømmer at det gjærer og eser av prosjekter på bakrommet.
– Jeg har jobbet med noe som jeg gleder meg veldig til. Det kommer noe spennende nå til høsten, og så blir det noe mer over nyttår. Kanskje handler det om mat, smiler hun lurt.
– Lokalsamfunnet har betydd alt
Uansett hvor vegen og karrieren fører henne videre, er det én ting som ligger fast: Fundamentet ble støpt ved kjøkkenbenken i barndomshjemmet. I nær dialog og ærlige tilbakemeldinger mellom mor og datter, og en far som heiet på eksperimentene.
Støtten fra familien og resten av lokalsamfunnet har vært motoren i den store lidenskapen for hjemmebakst og i dysten på tv-skjermen.
– Det at lokalsamfunnet og lokalavisa bryr seg og heier så voldsomt, har vært helt utrolig. Den heiinga betyr alt, sier Ida og ser på mora.
Tove ser tilbake på dattera, jenta som strakte seg på tærne og nektet å gi seg før deigen var perfekt, og som nå har blitt hele Norges mesterbaker.
– Hadde du noen gang sett for deg at dattera di skulle bli en landskjent matpåvirker og Norges beste hobbybaker, Tove?
– Nei, smiler Tove og stryker over bakebordet, mest for å skjule at hun blir blank i øynene. Det er ikke første gang det skjer under samtalen.
– Det hadde jeg overhodet ikke sett for meg. Men det er kun hennes egen fortjeneste. Hun har alltid hatt det drivet i seg. En skikkelig indre motor.
