Beredskap begynner ikke i butikkhyllene
Faste Gunnarsen Grodt.
Foto: Kari Vårhus
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Det har den siste tiden vært mye oppmerksomhet rundt etableringen av såkalte beredskapsbutikker.Tanken er at butikkene skal kunne holde åpent også ved langvarige strømbrudd eller bortfall av nett ogbetalingsløsninger. Intensjonen er forståelig, og det er selvsagt positivt at samfunnet tenker beredskap.
Likevel mener jeg vi må tørre å diskutere prioriteringsrekkefølgen i norsk beredskapspolitikk.
For hva hjelper det egentlig at butikkene holder åpent dersom varegrunnlaget forsvinner?
Som småbruker opplever jeg at vi er i ferd med å fokusere mer på distribusjon enn på selveproduksjonen av mat. Beredskap blir i stor grad knyttet til logistikk, nødstrøm og drift av butikkjeder,mens grunnmuren i matsikkerheten — norsk landbruk — fortsatt presses fra mange kanter.
Norge er i dag sterkt avhengig av import for en rekke helt grunnleggende varer og innsatsfaktorer. Vi eravhengige av importert matkorn, gjødsel, drivstoff, reservedeler og i mange tilfeller dyrefôr. Samtidigbygges landbruk ned bit for bit gjennom dårlig lønnsomhet, færre bruk og stadig press på matjord.
Da blir det etter mitt syn feil å fremstille beredskapsbutikker som et stort svar på norsk matsikkerhet.
Jeg frykter at dette i stor grad blir en slags «quick fix» — et synlig tiltak som skaper inntrykk av trygghet,uten at man tar tak i det grunnleggende problemet: evnen til å produsere mat i Norge over tid.
For ekte beredskap starter ikke i butikkhyllene. Den starter hos småbrukeren og bonden.
Den starter med levende bygder, dyrket jord, matproduksjon, rekruttering til landbruket ogrammevilkår som gjør det mulig å opprettholde produksjon også i urolige tider.
Butikker kan være viktige fordelingspunkter i en krise. Men de kan ikke selge mat som ikke finnes.
Hvis Norge virkelig ønsker styrket beredskap, må satsingen begynne der maten faktisk blir produsert —på norsk jord.
