Svar til Bonde:
Flere mistanker i hodet på én gang
Liv Grete Heksem
Foto: Iver Waldahl Lillegjære.
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
I sitt nye innlegg hevder Anne Sofie Bonde at hun «ser saken fra flere sider» og at hun «har flere tanker i hodet samtidig». Hun antyder at mitt tidligere innlegg ikke forstår kompleksiteten hun forsøker å formidle. Problemet er at hennes «flere sider» koker ned til følgende leveregel: at ansatte som sier fra om uakseptable forhold kan være drevet av skjulte motiver. Med andre ord: Som leder bør du alltid være mistenksom overfor ansatte som varsler.
Samtidig er det en underlig selvmotsigelse ute og går her. La oss oppsummere kjernen i Bondes opprinnelige kritikk: at ansatte kan ha drevet illojalitet, svertekampanjer eller «laget støy» for å motarbeide ledelsen. Hun spekulerte i at varslingssystemet kan brukes strategisk for å «stanse helt legitime oppsigelsesprosesser». Hun beskrev anonyme kilder som «slarv» og «feige».
Dette er ikke et uttrykk for å se en sak fra flere sider. Det er kun et uttrykk for hennes egen ensidige tilnærming: «Noen ‘på gølvet’ hevder noe er ugreit. Derfor pønsker de sannsynligvis på noe.»
Det er en ensidig mistenkeliggjøring av ansattes motiver i stedet for en nysgjerrig og åpen tilnærming overfor hva som foregår.
Reelle alternativer
Når Bonde nå hevder at hun bare «eksemplifiserer» ulike muligheter, er det viktig å se hva hun faktisk gjør: Hun nevner ingen alternative forklaringer som er til ansattes gunst – hun er kun opptatt av mulige forklaringer som svekker deres troverdighet og integritet. Hun nevner ingen perspektiver som peker på strukturelle arbeidsmiljøutfordringer, kun perspektiver som peker på ansattes ondsinnede motiver. Hun nevner ingen sider som handler om lederansvar, kun sider som handler om ansattes feil.
Det er ikke «flere tanker i hodet». Det er én tanke – og den handler om å skylde på «de andre» slik at en selv slipper å ta ansvar for noe kritikkverdig.
Det er selvfølgelig fullt mulig å se flere sider uten å automatisk mistenkeliggjøre ansatte.
For eksempel:
hvordan ansatte opplever arbeidsmiljøet
hvordan ledere håndterer kritikk
hvordan maktforhold påvirker ytringsrommet
hvordan varslingssystemet fungerer i praksis
hvordan kultur skapes og opprettholdes
Men Bonde praktiserer her ingen av disse. Hun starter med spekulasjonene om ansattes motiver. Det virker i det hele tatt som om det er en ganske krevende øvelse å se for seg et scenario uten at i alle fall én ansatt er i alle fall litt urokråke.
Når jeg så kritiserer dette som virker å være det grunnleggende tankegodset, svarer hun ikke på argumentene med noen meningsfull substans – hun svarer med personangrep. Hun blir litt som den bøllete eleven som blir sur fordi hun ikke hadde noe godt svar på lærerens spørsmål i klasserommet, og avreagerer på det ved å hakke på medeleven med det riktige svaret i skolegården etterpå. Det er egentlig en ganske umoden måte å oppføre seg på, og jeg må si jeg er litt overrasket over at det skal være så krevende for ei selverklært så erfaren og reflektert dame å argumentere saklig og sivilisert rundt noe hun selv hevder å ha så mye kunnskap om.
La oss bare ta noen høydepunkter:
Bonde skriver at innlegget mitt «like gjerne kunne vært skrevet av KI», at jeg «utdefinerer et menneske», at jeg driver «brutal fordømmelse», og at jeg er «naiv». Eller for å si det oppsummert: Bonde prøver å si at hun synes jeg er en tosk. Hun skal for all del ha lov til å mene det om hun vil, men det er altså en avsporing fra det denne debatten faktisk dreier seg om: Hva som er god og mindre god ledelse.
Å avfeie en teori er ikke lurt
Bonde forsøker å avfeie psykologisk trygghet som «teori». Men psykologisk trygghet er ikke en akademisk øvelse. Det er dokumenterte faktorene for kvalitet, sikkerhet og lavt sykefravær i moderne organisasjoner.
(Her burde for øvrig Bonde være litt mer bevisst hvilken betydning hennes egne ord faktisk har, om vi skal tillate oss en liten digresjon. Psykologi er det vitenskapelige studiet av menneskets atferd og mentale prosesser. Med andre ord er det et komplekst vitenskapelig fagfelt. Og innen vitenskapen er altså en teori en påstand om hvordan noe er som er testet ut og per i dag bekreftet som riktig. Så når hun selv omtaler psykologisk trygghet som «teori», så sier hun egentlig at det er et utprøvd og bevist konsept – et konsept som er ganske viktig i denne debatten.)
I mitt forrige innlegg skrev jeg følgende om Bondes mistenkeliggjøring av ansatte:
«Det er ikke god ledelse. Det er tvert imot en risikofaktor som skaper et dårlig arbeidsmiljø.»
Det er ikke en floskel. Det er en beskrivelse av konsekvensen en slik lederstil får for ansattes psykologiske trygghet. Og det er en særs relevant ting å påpeke når en offentlig debattant beskriver ansatte som potensielt illojale, feige eller drevet av skjulte agendaer.
Å tåle kritikk er en lederoppgave
Bonde skriver at hun «tåler uenighet». Men måten hun svarer på denne uenigheten her er ikke akkurat et prangende praktisk eksempel på det. For hun svarer jo ikke saklig på argumentene jeg fremsetter rundt arbeidsmiljø, ledelse og betydninga av psykologisk trygghet. Hun svarer med karakteristikker av meg som person.
Og det er ironisk nok akkurat denne måten å respondere på som skaper fryktkultur i organisasjoner: Når kritikk møtes med personangrep framfor refleksjon, nysgjerrighet og et lyttende øre.
Jeg gjentar derfor mitt viktigste poeng: Trygghet er den viktigste følelsen en leder bør skape for sine medarbeidere. Og trygghet skapes av ledere som blant annet tåler å stå i en ubehagelig situasjon uten å føle et sterkt behov for å skylde på noen.
Så er det fullt mulig å ha sympati med ledere som står i krevende situasjoner. For ledere er jo også mennesker. Men den sympatien skal ikke komme på bekostning av ansatte som våger å si fra om uakseptable forhold. Å møte deres opplevelser med spekulasjoner om illojalitet eller skjulte agendaer under påskudd av å vise sin støtte til en leder er ikke å se flere sider. Det er å velge én side som utgangspunkt.
Det skaper ikke trygghet. Det undergraver den.
