Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Det er god grunn til å være frustrert over kommunens økonomi, hullete veier og vedtak man er uenig i. Men når frustrasjonen går ut over ansatte som ikke har tatt beslutningene, treffer kritikken feil. Vi politikere må tåle å stå til ansvar for våre prioriteringer.
Røros kommune står i en krevende økonomisk situasjon. Vi er på ROBEK, økonomien er stram, stillinger reduseres og oppgaver må prioriteres hardere. Vedlikehold av veier, bygninger og annen infrastruktur må noen ganger vente lenger enn vi ønsker.
Det skaper frustrasjon. Og det forstår jeg godt.
Det jeg har vanskeligere for å forstå, er når frustrasjonen rettes mot ansatte som har liten eller ingen innflytelse på beslutningene som ligger bak.
Den som svarer på telefonen, behandler søknaden eller står ute og reparerer veien, har ikke vedtatt kommunens budsjett. De har heller ikke bestemt hvilke investeringer som skal gjennomføres, eller hvor mye penger som skal brukes på vedlikehold.
De gjør jobben sin innenfor rammene vi politikere har gitt dem.
Det betyr ikke at ansatte skal være fritatt for kritikk. Dårlig saksbehandling skal kunne kritiseres, feil skal påpekes og manglende service skal tas opp.
Men det er forskjell på saklig kritikk og personangrep.
Respekt må selvfølgelig gå begge veier.
Innbyggerne skal møtes med respekt, få forståelige svar og oppleve at kritikken deres blir tatt på alvor. Når kommunen gjør feil, må vi erkjenne dem og rette opp.
Respekt handler ikke om å beskytte systemet mot kritikk, men om hvordan vi behandler menneskene på begge sider av saken.
Kommunens ledere har også et særlig ansvar for god kommunikasjon med innbyggerne. Det handler ikke bare om å informere når beslutninger er tatt, men om å være synlige, tilgjengelige og bidra til forståelse for hvorfor ting blir som de blir.
Jeg stiller meg noen ganger spørsmålet om vi er gode nok på dette i Røros. Er kommunens ledelse synlig nok i hverdagen? Oppleves kommunen som én samlet og tilgjengelig organisasjon, eller kan den til tider framstå som oppdelt, lite synlig og på avstand fra innbyggerne?
Jeg har ikke svaret. Men når jeg lytter til det som blir sagt på gata, tenker jeg at dette er spørsmål det er verdt å reflektere over. God kommunikasjon kan ikke fjerne alle problemer, men den kan skape større forståelse, også når svarene ikke er dem folk ønsker å høre.
Når frustrasjonen treffer feil person
Veivedlikehold er et godt eksempel.
Vi kjenner alle irritasjonen når bilen treffer et hull i veien som burde vært reparert for lenge siden. Enda verre er det når slike hull skaper farlige situasjoner for syklister, rullestolbrukere og andre som ferdes langs veiene våre.
Og når kaldasfalten forsvinner etter første regnskyll, blir ikke frustrasjonen mindre.
Noen spøker med at vi burde hatt vinter hele året. Da er veiene i det minste jevne når snøen har lagt seg og brøytebilen har gjort jobben sin.
Det er legitimt å spørre hvorfor vedlikeholdet ikke er bedre, og om kommunen prioriterer riktig.
Men den ansatte som står ute og forsøker å lappe hullene, har ikke nødvendigvis hatt noe å si for hvor mye penger som er satt av til arbeidet.
Det minner meg litt om hva som skjer når vi slipper en Mentos oppi ei Coca-Cola-flaske. Da blir det fort mer liv enn planlagt, og brått står spruten i alle retninger!
Litt sånn kan det være å jobbe i kommunen også. Frustrasjonen har bygget seg opp over lang tid, og plutselig er det den som tilfeldigvis står nærmest, som får hele dusjen.
Og det hjelper lite å kjefte på Mentosen etterpå!
Kritiser vedtakene – ikke menneskene
Saken om mobilmast i Hådalen er ett eksempel. Administrasjonen la fram sin innstilling, og planutvalget fulgte denne og ga avslag på søknaden. Hensynet til verdensarven og kulturlandskapet var blant argumentene.
Det er legitimt å støtte avslaget. Men det er like legitimt å mene at sikkerhet, beredskap og bedre mobildekning burde veid tyngre. Både fastboende og folk som ferdes i området, har gode grunner til å ønske bedre dekning.
Dette er politiske avveininger som fortjener en åpen debatt.
Administrasjonen har ansvar for forsvarlig saksbehandling, faglige vurderinger og beslutninger innenfor sitt mandat. Vi folkevalgte har ansvar for de politiske prioriteringene og vedtakene vi fatter.
Begge må kunne stilles til ansvar, men for det de faktisk har ansvar for.
Det samme gjelder den såkalte «batterisaken». Det er legitimt å stille kritiske spørsmål ved kommunens saksbehandling. Det har jeg også selv gjort i mitt politiske fora - kommunestyret.
Jeg forstår godt reaksjonene fra naboer og andre som stiller spørsmål. Dette angår dem i høyeste grad, og bekymringene deres må tas på alvor.
Samtidig trenger vi utvikling og økt samfunnsberedskap. Det ene utelukker ikke det andre.
Jeg skal ikke foregripe den interne evalueringen som utbygger nå gjennomfører, men jeg undrer meg over om bedre kommunikasjon og tidligere involvering kunne bidratt til større forståelse og tillit underveis. Kanskje kunne også noen av konfliktene vært unngått?
Vi må klare å skille mellom kritikk av en prosess og angrep på enkeltmennesker som har hatt oppgaver i prosessen.
Å stille kritiske spørsmål er ikke hets. Å være uenig er ikke respektløst. Men måten vi uttrykker oss på, betyr noe.
Vi lokalpolitikere må tåle å stå til ansvar
Jeg har selv vært med på å stemme for flere av kommunens store investeringer.
Det står jeg støtt i. Jeg mener investeringene i blant annet skole, helse og beredskap har vært riktige og viktige for Røros. Men det fritar meg ikke fra ansvaret for konsekvensene.
Det er mulig å mene at investeringene var nødvendige, og samtidig erkjenne at de har bidratt til å gjøre de økonomiske prioriteringene vanskeligere i dag.
Vi har brukt mye penger på relativt kort tid. Når regningen kommer og økonomien blir strammere, må vi være ærlige om at situasjonen også henger sammen med politiske beslutninger og prioriteringer over flere år.
Det er ikke den ansatte i teknisk etat som har bestemt størrelsen på vedlikeholdsbudsjettet.
Det er ikke den ansatte i helse og omsorg som har vedtatt de økonomiske rammene.
Og det er ikke den enkelte saksbehandler som har bestemt kommunens investeringsnivå.
Det politiske ansvaret ligger hos oss folkevalgte. Også når konsekvensene av beslutningene våre blir upopulære.
Da må vi også tåle kritikk. Innbyggerne skal kunne stille spørsmål ved hvordan pengene brukes, om investeringene var riktige, og om vi har prioritert godt nok.
Det er ikke et problem for lokaldemokratiet. Det er en forutsetning for at det skal fungere.
I en liten kommune møtes vi igjen
Røros er et lite lokalsamfunn. Avstanden mellom innbyggere, ansatte og politikere er kort.
Den kommunalt ansatte vi møter på jobb, møter vi kanskje igjen på butikken, på fotballkampen, i skiløypa eller på martnan.
Det er naboer, foreldre, trenere, venner og frivillige. Derfor bør vi være ekstra bevisste på hvordan vi omtaler hverandre.
Vi kan være sterkt uenige i en sak uten å gjøre menneskene som arbeider med den, til skyteskiver. Dette handler også om framtiden til kommunen vår.
Røros trenger dyktige medarbeidere. Vi trenger folk som ønsker å arbeide i skole, helse, tekniske tjenester, administrasjon og alle de andre kommunale tjenestene.
Hvis ansatte stadig møter mistillit, nedsettende kommentarer eller personangrep, risikerer vi å gjøre det vanskeligere å både beholde og rekruttere gode medarbeidere.
Det taper hele lokalsamfunnet på.
Omdømme bygges innenfra. Og måten vi behandler hverandre på, er en del av det omdømmet.
Vi trenger både kritikk og respekt
Det er lett å legge merke til det som ikke fungerer.
Hullet i veien. Søknaden som tar for lang tid. Vedtaket vi er uenige i. Tjenesten som ikke holder den kvaliteten vi forventer.
Alt dette skal vi kunne si fra om. Men vi må også huske menneskene som hver eneste dag får kommunen til å fungere.
De underviser barna våre, tar vare på eldre og mennesker som trenger hjelp, sørger for beredskap, behandler søknader og vedlikeholder infrastrukturen vi alle er avhengige av.
De aller fleste gjør sitt beste innenfor de rammene de har fått. Det betyr ikke at vi skal slutte å stille krav. Tvert imot.
Vi trenger engasjerte innbyggere som sier fra. Vi trenger ansatte som tar kritikk og tilbakemeldinger på alvor. Og vi trenger lokalpolitikere som tåler å bli utfordret på beslutningene sine. Minner bare om at det er kommunevalg i 2027.
Men vi trenger også å huske hvem som faktisk har ansvar for hva.
Når vi retter kritikken mot dem som har myndighet til å gjøre noe med problemet, kan kritikken føre til endring. Når vi lar frustrasjonen gå ut over den som bare står nærmest, løser vi ingenting.
Vi trenger ikke være enige om alt. Vi skal heller ikke være det.
Vi skal kunne diskutere, kritisere og være både sinte og frustrerte når noe ikke fungerer.
Men vi må klare å skille mellom saken og mennesket. Mellom den som har tatt beslutningen, og den som er satt til å gjennomføre den.
For det er fullt mulig å være tydelig uten å være ufin. Kritisk uten å være krenkende. Og uenig uten å gjøre hverandre til fiender.
Respekt løser ikke kommunens økonomiske problemer. Den tetter heller ikke hullene i veien. Men den gjør det lettere å finne løsningene sammen.
Og det beste av alt?
Respekt koster lite.
