Ove Røste
(1961 - 2026)

Det var med stor sorg vi mottok budskapet om at Ove har lagt ned trommestikkene for godt. Tankene går først og fremst til Vigdis, Maren og Aina som har mistet en kjærlig ektemann og far. For oss som har spilt sammen med Ove i nærmere 35 år er det vanskelig å forstå at vi aldri skal lage musikk sammen igjen. À miste et bandmedlem etter så mange år er som å miste et nært familiemedlem.

Ove var den som samlet bandet og kalte det Bergstaden Old Stars. Han kom hjem fra tjenesten i Garden og ville samle et band på Roros, noe vi andre syntes hørtes fornuftig ut. Dette var typisk for Ove, han bestemte seg for noe og fikk det giennomført, fikk med seg oss som var litt eldre (som han oppfattet som litt tregere), satte dato for første spilling, og dermed var vi i gang. Ove ble organisatoren og tilretteleggeren i gruppa, systematisk og organisert. I tillegg var han en drivende god musiker, først og fremst som trommeslager, stødig og alltid pả plass. Også som idemaker når det gjaldt arrangement av melodier og rekkefølge på later pả konserter og dansespillinger ble det Ove som tok kommandoen. Vi trengte nok Ove mer enn vi skjønte da.

Glimtet i øyet og humoren var alltid en del av Ove når vi var sammen på øvinger eller i pausene på spillejobber. Treffende kommentarer og underfundige observasjoner var hans varemerke, og han tok oss andre i bandet på kornet utallige ganger. Minnene fra utallige pauser og øvinger tar vi med oss, samtidig som vi vil savne stemningen og kommentarene i lang tid framover.

Ove var den som overbeviste oss om at vi skulle sette opp igjen «Det brinner en eld» til Røros´ 350 års jubileum i 1994. Utespillet «Elden» skulle etter hvert bli et av Norges største. Ove hadde rett, dette prosjektet var det riktig å satse på.

Vi visste at Ove hadde en alvorlig sykdom og at det sakte ville bli vanskeligere og vanskeligere å gjøre det han ønsket å gjøre mest - spille trommer. For oss var det uforståelig hvor han tok kreftene fra til fortsatt å bli med på spillejobber. Til tross for smerter og manglende muskelkraft fikk han trommespillet til å låte som det alltid hadde gjort. Han kunne sitt fag og løste problemene på en utrolig bra måte, noe vi andre var svært glade for og mektig imponert over.

For oss er savnet etter Ove stort. Det er vanskelig å ta innover seg at vi aldri skal spille sammen med deg mer, at vi aldri skal le sammen i pauser og på øvinger. Alle minnene tar vi med oss til evig tid. Du var en kjernekar - Hvil i fred, Ove.

Ole Anders, Terje, Arnfinn og Stein