Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Jobben som er gjort for å integrere de flotte stedene nedover Østerdalen er imponerende. Alle skal med, og dette er krevende bruer å bygge. All honnør til dem som har stått i dette arbeidet. Samtidig er nettopp denne egenskapen – dypt forankret i både lokale og nasjonale verdier – også en utfordring.
Jeg leser at ledelsen i Røros turistnæring er bekymret for mulige kutt i støtten fra Innovasjon Norge. I min verden finnes det bare én tilnærming: Det er ikke Innovasjon Norges oppgave å være melkeku for Rørosregionen. Oppgaven er at Røros gjør Norge kjent – slik at Innovasjon Norge kan investere i Røros. Lykkes man, får man støtte.
Fra grønt gress til skigåing i sentrum
Røros er unikt, men det er vanskelig å forklare hvorfor. Det må oppleves. Netflix-serien Hjem til jul ble en snakkis. ARD i Tyskland sender hvert år julereportasje fra Røros. Og i romjula fikk vi oppleve hvordan man kan gå fra grønt gress på Småsetran til skigåing i Kjerkegata på 48 timer.
Jeg kjørte den unike «slidkick» (TikTok-norsk for spark) nedover gata. Rundt meg var det tyskere, afrikanere, amerikanere, nederlendere og asiater. Sjelden har jeg opplevd sterkere «I love Røros»-følelse – og en så tydelig sosial markering av Visit Røros.
Det er dette som må – og skal – gjøre Norge kjent. I Canada og New Zealand. I New York og Shanghai. Det er disse små, tvungne tilfeldighetene som skaper identitet og global merkevarekraft. De kan løfte en hel region.
Savalen har vært dyktig. Jobbing med detaljer og fokus over generasjoner. Men det er ute i Europa – og verden – Røros kan og må lære. Dette er ikke en jobb for interne arbeidsgrupper og kommunestyrer. Dette handler om troen på det åpenbare: hva som faktisk trengs for å skape noe unikt. Et merke som over tid ikke bare fyller kassa hos lokale aktører, men også åpner budsjettlommer hos statlige aktører som Innovasjon Norge – og står over landet som noe helt eget.
Det må være spisst. Klart. Alkymister for det normale. Det enkle er faktisk det beste. Vi skal til Røros for å besøke Norge.
Det må være målsettinga i en tid der en sparktur og litt skigåing med noen lys faktisk kan skape noe så sjeldent som en genuint unik opplevelse – noe dagens sosiale medieverden, og en stresset og usikker menneskehet, lengter etter.
Når det regner på presten
Den første halvtimen av årets julegudstjeneste var ingen innertier. Når barn allerede har nok med å lære tradisjonelle julesanger, var det vanskelig å forstå hvorfor vi skulle tenne tusen julelys på nynorsk – selv om teksten er både vakker og dyp.
Jeg setter stor pris på mangfoldet, og den samiske kulturen lyser opp fjellregionen. Men når alt skal være tospråklig, skapes det ofte forvirring og unødig irritasjon. De som lykkes, er de som har latt presten få lov til å holde gudstjeneste. Alle skal med. Man skal lytte. Være ydmyk. Men det må spissformuleres og skape ytelse. Da kan man ta med lokale interesser, språk og kulturer – og det er her budskapet for det nye året ligger.
Da jula ringes inn, og vi danser oss ut av kirka i noe så originalt som Betlehem møter Rørospols, ble den årlige vandringa over De Dødes By – selv uten snø – nok en magisk opplevelse for meg og mine barn. Bergstaden Ziir blir selve symbolet på den samlinga som må til: en klar tradisjon, et naturlig samlingspunkt og en forankring i opplevelser som holder stand gjennom generasjoner.
Og det er nettopp disse små tingene Røros må forstå er grunnlaget for noe helt unikt: en global merkevare. Lykkes Røros med dette, vil alle tjene på det. Det vil bli større rom for mangfold og kultur. Det vil dryppe større dråper over en hel region som i dag kjemper om kroner og øre, og lever av en dugnadsånd vi skal tenne en ild over – og gjøre til en flammende region av opplevelser.
Dette krever imidlertid en omstilling i finansiering, bort fra dagens modell. Hele regionen må tro på at en sentral samling gir mer til alle. Dersom sentralt hold ønsker et landsdelsfokus, må vi komme sammen og finne en veg videre – der støtten samles på tvers av to fylkeskommuner, supplert av kontingenter fra reiselivsbasert næringsliv og kommuner.
Arbeidet som allerede er lagt ned, er et solid fundament. Men jeg er overbevist om at en tydeligere sentralisering rundt «Visit Røros» vil være bedre for alle.
Sammen er vi sterkere
Jeg synes Vingelen og Øversjødalen er spennende. Huldra-spill, og fantastiske opplevelser hele vegen ned til Rena. Rørosregionen kan takke lokale forbilder og ildsjeler.
Kun 30 kilometer fra Røros sentrum ligger det en flott hoppbakke. Bare 15 minutter unna finner vi Røros Alpinanlegg med slalåmbakker, skiskytterarena og rulleski. Vi har idrettsanlegget Verket. En time lenger unna ligger fantastiske løyper i Stor-Røros – man må bare over grensa. Et besøk på roros.no viser at åtte av ti arrangementer denne uka er i Tänndalen. Røros har tilgang til et av verdens mest kjente UFO-observatorier. Og som romjula viste oss: Kanskje er dette den eneste byen i verden hvor du kan gå på ski for å handle.
Spark er unikt. UNESCO er bra for merkevaren. Men det er Røros som er spesielt.
Budskapet og tanken er riktig, men alle gode lag trenger sterke profiler. Her må vi tørre å stå sammen. Ser vi nordover, vil ordføreren i Bardufoss igjen endre navn på flyplassen. Tromsø får sin andre flyplass. Som Torp–Oslo og Hahn–Frankfurt. Vi må forstå at det ikke er våre interesser, men de besøkendes, som avgjør hva som er unikt. Røros er Haaland – og sammen bygger vi et fjellag. Interlaken er en asiatisk magnet som setter Sveits på kartet. Ramsau am Dachstein har 2.910 innbyggere, men 750.000 hotellovernattinger i året, får vi til dette fra Rena i sør til Støren i nord, har vi lyktes. Det handler om treffende enkelhet.
Når noen kommer til Røros, blir ingen skuffet. Det skal regnes på Østerdalen, Gudbrandsdalen, Engerdal, Rugeldal, Holtålen og svenskgrensa. Det skal skapes overnatting og næring på Tynset, Tolga, Os og Rena. Besøkskultur i Galåen, Brekken, Ålen, Haltdalen og Støren. Alt dette forenes under ett navn: VISIT RØROS.
Ingen i Tyskland, Europa, Asia eller USA forstår «Røros og Østerdalen». Verden skal til Norge – og de trenger en knagg.
Søker man på Østerdalen, havner man etter hvert hos Visit Norway. Søker man på Røros i KI-verktøy, er det også Visit Norway som er kildene. Norske. no-sider er rett og slett ikke så interessante for alle der ute i verden – spesielt i en tid der tradisjonelle markedskanaler overskygges av opplevelser som går viralt i sosiale medier. I dag minner Instagram mer om en kanal om Røros for Rørosinger. I løpet av romjula tikket det inn utallige meldinger fra hele verden da jeg delte magiske øyeblikk fra Staa: «Wonderful, where is this?» «Ist das der Ort wo die Netflix-Doku ist – wie heißt das?» (Hvor er egentlig «Home for Christmas filmet?»). Over 60.000 poster er publisert rundt denne serien. Alle burde vært lenket mot ett internasjonalt samlingspunkt: visitroros.com.
I dag videresender visitroros.com til Bergstaden Hotel. Jeg mener tiden er inne for å gi Røros et globalt utstillingsvindu – samlet under visitroros.com. Jeg er overbevist om at Bergstaden Hotel er med. Og Innovasjon Norge vil støtte opp. Når jeg selv, som Røros-hjerteslager, avslutter mine årlige poster med teksten «VISIT RØROS», får jeg likes og klikk – men dessverre ingen videreføring dit klikkene faktisk burde lande.
Dette vil gi vekst. Og kroner i kassa. Attraktivt for Norge. For Røros. Og for Innovasjon Norge. Slik skapes det både penger, støtte – og aktivitet.
Vi må puste med magen – men handle med brystet. Vi må legge janteloven til side. Regionen skal vokse. Det er på tide å slippe urkreftene fri.
Kjør debatt.
