Lokalt selvstyre handler om tillit – ikke «motorveger i utmarka»
Ill.foto
Frode E. Rydningen
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
I innlegget «Natur og stillhet forsvinner med lokalt selvstyre» i Fjell-Ljom males det et vrengebilde av distriktene som er basert på skremselspropaganda framfor reelle fakta. Som en som jobber for at kommunene selv skal få bestemme, reagerer jeg kraftig på denne måten å debattere på. Det er lokalpolitikerne som kjenner sine egne områder best, og naturen tar ikke skade av snøskuter slik motstanderne hevder.
Naturen og stillheten forsvinner ikke.
Det mest grunnleggende argumentet faller på sin egen urimelighet: Naturen forsvinner ikke selv om det etableres en snøskuterløype. Den ligger trygt og bevart under snøen. Skribentene må gjerne komme på besøk til min hjemkommune hvor det har vært kjørt snøskuter mer eller mindre siden den kom til Norge. Her er naturen intakt og dyrelivet likeså. Vi som bor i distriktene er de første til å verne om våre egne nærområder. Som ordtaket sier: «Man driter ikke i eget reir».
Når det gjelder flytting av eksisterende løyper til ny lov, så har disse områdene allerede vært konsekvensutredet flere ganger tidligere, og dette var også intensjonen i departementets forslag. Dette er bare ett forsøk på å benytte byråkratiet til å trenere løyper. Noe DNT for øvrig også sa de skulle gjøre etter lovendringa i 2015. Motorferdselsloven fra 1977 som ble tredd ned over hodet på folk var mye basert på en overivrig skrivebords-miljøvernminister som skulle opp og fram. Hele lovverket ble bygget på skremselspropaganda om hva som kan skje, framfor en reell forståelse av naturforvaltning. Det er for øvrig også en ren historieforskjønnelse at kun nyttetransport har vært tillatt. Her enten kjenner ikke skribentene realiteten, eller så framsetter man feilaktige påstander. Begge er like ille.
Svikten i kommunenes arealkartlegging
Et av de mest talende eksemplene på motstandernes manglende vilje til nyanser, finner vi i hvordan friluftslivsområder defineres. Slik systemet fungerer i dag, blir områder som kommunene definerer som friluftslivsområder, konstruert slik at de ekskluderer snøskutere. Kommunene får ikke lov å regne dette med i sine vurderinger – uansett hvor populære de er til snøskuterbruk. Her teller 1 skigåer mer enn 1000 snøskuterbrukere. Er det demokrati da?
Enda verre er den lettvinte automatikken i saksbehandlinga: Hvis et område blir vurdert som viktig for friluftslivet om sommeren, blir det automatisk definert som nøyaktig like viktig vinterstid – helt uavhengig av om det faktisk stemmer, eller om området i det hele tatt brukes på vinteren. Denne åpenbare problemstillinga har departementet – etter mye press fra oss som faktisk jobber med dette feltet – endelig adressert i sitt lovforslag. Men den detaljen passet vel dårlig inn i skribentenes bastante fortelling, så den valgte de beleilig nok å hoppe bukk over.
Uredelig støy-eksempel fra Engerdal
Når Engerdal trekkes fram som et skrekkeksempel på at områder kan bli hardt påvirket av snøskuterlyd, framstilles det som om det kjører snøskutere over hele løypenettet 24 timer i døgnet, sju dager i uka. Slik er det selvfølgelig ikke.
Det skribentene unnlater å nevne i sine skremsels-tall-propaganda, er at mange av løypene vil overlappe hverandre innenfor det samme påståtte «hørbarhets-arealet». De nevner heller ikke at mye av løypenettet ligger i umiddelbar nærhet av områder som allerede er påvirket av annen lyd, utbygging, eksisterende veier og infrastruktur. Jeg er sikker på at innbyggerne i Engerdal kan anvise store områder man kan ferdes i – dersom man ønsker unngå all snøskuterlyd. Hva med å være litt mer redelig i framstillinga?
Løgn, forbannet løgn og statistikk
En britisk embetsmann sa en gang: «Det finnes tre typer løgn – løgn, forbannet løgn og statistikk.» Slik opererer dessverre motstanderne av snøskuterløyper altfor ofte.
Man nevner f.eks. ikke at en snøskuter som oftest benyttes av mer enn en person, på samme måte som en bil ikke kun benyttes av eieren. Da jeg vokste opp, var hele familien på 4 på tur med den samme snøskuteren. Snøskuteren er et kjøretøy som hører hjemme i distriktene, ikke i byene – hvor det bor flest folk. Å sammenlikne antall snøskutere opp mot hele Norges befolkning er meningsløs og uredelig bruk av tall.
Det påstås også at lovendringa i 2015 førte til en stor økning i antall snøskutere. Dette er direkte løgn. Hvem som helst kan sjekke de offisielle tallene og se at økninga i årene etter 2015 var jevn og fulgte samme trend som årene før. Før endringa fikk dog Den Norske Turistforening (DNT) laget en rapport som skremte med en påstått eksplosjon i antall dersom loven ble mer liberal. I dag er de helt uinteressert i å snakke om at spådommen slo feil, men enkelte bruker altså fortsatt denne utdaterte propagandaen.
Når det hevdes at Norsk Friluftsliv har over en million medlemmer, vitner det også om svak forståelse for tall og begreper. Det er snakk om antall medlemskap, ikke unike personer, da mange er organisert i flere underorganisasjoner. Dessuten har det store flertallet av disse organisasjonene overhodet ingen interesser knyttet til motorferdsel. Har Forbundet Kysten, Kristen Idrettskontakt, Norges Dykkerforbund, Norges Klatreforbund, Norges Padleforbund eller Norges sopp- og nyttevekstforbund (med flere) egentlig problemer med at det finnes regulerte snøskuterløyper i fjellheimen? Svaret er nei. Er alle DNT sine medlemmer motstandere av snøskuterløyper? Svaret er nei. Er alle DNT sine medlemmer brukere av fjellet vinterstid og blir «plaget» av snøskuterløyper? Svaret er nei.
Undersøkelsene motstanderne viser til, sier i tillegg ingenting om premissene. Det spørres ikke om folk er imot et totalt frislipp eller strengt regulerte løyper. Det blir som å spørre folk om de liker epler eller appelsiner, for så å konkludere med at ingen liker bananer. Her håper man at folk ikke gidder sjekke tallene (fakta) «bak overskriften», og at de svelger propagandaen rått. Noe dessverre en del gjør.
Hersketeknikker og fete budsjetter
I flere tiår fikk motstanderne spre sine påstander uimotsagt fordi det ikke fantes organiserte motstemmer og ingen faktasjekket dem. Da vi som faktisk berøres av saken endelig organiserte oss – er det plutselig «feil». Vi blir stemplet som en «godt organisert» og nå «aggressiv interessegruppe». Den siste var ny. Aggressive, altså. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte av sånne utsagn. Det er et fascinerende forsøk på hersketeknikk.
Sannheten er at det er motstanderne av snøskuterbruk som sitter med fete, statsstøttede budsjetter og kan drive lobbyvirksomhet og spre feilinformasjon, mer eller mindre uten snev av kritisk søkelys eller kritiske spørsmål. Mens vi i Snøscooterklubbenes Fellesråd jobber uten en krone i statsstøtte, på dugnad. Vi blir nektet støtte fordi departementet mener vi ikke driver «ekte friluftsliv». «Ekte friluftsliv» som departementet mener er f.eks. å sette seg i Frognerparken med en engangsgrill og 6-pakning.
Å bruke retorikk som «motorveger i utmarka» vitner om et debattnivå jeg ikke ønsker å senke meg ned på – og som faller på sin egen urimelighet. Siden jeg startet å jobbe med motorferdsel for over 20 år siden, har jeg hatt én ufravikelig regel: Ingen skal kunne ta meg på en løgn eller en påstand jeg ikke har dekning for.
Jeg kan gjerne tape en sak, men da skal det være basert på reelle fakta, og ikke på synsing og løse påstander. Og jeg skal vite med meg selv at jeg kan sove godt om natta med tanke på hva jeg har framsatt. Den regelen står seg den dag i dag. I motsetning til en del andre – «uten å nevne navn».
La kommunene få beholde det lokale selvstyret. Det tjener både lokalsamfunnet og naturen best.
