Fabrikklandbruk passer dårlig i Norge

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

 Du kan bygge verdens største melkefjøs på Østlandet. Men du kan ikke flytte én eneste beitemark fra Haltdalen dit.

Det er den enkle grunnen til at norsk landbruk aldri kan organiseres etter de samme prinsippene som i Danmark eller på de amerikanske slettene.

Likevel er det nettopp dit Høyre og Fremskrittspartiet peker når de vil ha færre og større bruk, mindre målrettede distriktstilskudd og et landbruk som i større grad styres av markedet. Målet er høyere effektivitet og lavere kostnader. Det høres fornuftig ut. Problemet er at naturen ikke følger partiprogrammer.

Selv driver jeg Grøt gård i Haltdalen, et lite selvbergingsbruk uten en eneste krone i statlige overføringer. Kornet slås med ljå, treskes for hånd, og rømmen kinner vi på tradisjonelt vis. Jeg skriver derfor ikke dette for å forsvare egne subsidier. Jeg skriver fordi jeg mener debatten om norsk landbruk altfor ofte overser den viktigste faktoren av alle: geografien.

Norge er ikke et land med endeløse åkre. Bare en mindre del av jordbruksarealet vårt egner seg til matkorn, poteter og grønnsaker. Resten består av grasmarker, utmarksbeiter og bratte teiger som i praksis bare kan utnyttes av drøvtyggere som ku og sau.

Det er derfor vi har et distriktslandbruk.

Når Høyre og FrP ønsker å flytte mer av lønnsomheten til de mest produktive jordbruksområdene, bygger det på en antakelse om at større enheter automatisk gir et bedre landbruk. Det kan være riktig dersom målet er lavest mulig kostnad per liter melk eller kilo kjøtt.

Men matberedskap handler om noe mer enn produksjonskostnader.

Paradokset er at et landbruk kan bli mer effektivt på gårdsnivå, samtidig som det blir mindre effektivt på nasjonalt nivå. Dersom husdyrholdet gradvis svekkes i fjellbygdene, på Vestlandet og i Nord-Norge fordi rammevilkårene blir dårligere, blir ikke grasressursene flyttet til Østlandet. De blir stående ubrukt. Beiter gror igjen. Matjord går ut av drift. Ikke fordi jorda er blitt dårligere, men fordi det ikke lenger er lønnsomt å bruke den.

Samtidig kan ikke store melkebruk på Østlandet sende kyrne sine på beite i Haltdalen. Dyrene må fôres der de står. Det betyr større behov for kraftfôr og større konkurranse om den beste matjorda – den samme jorda vi også trenger til matkorn, poteter og grønnsaker. Alternativet er økt import av fôrråvarer. Begge deler gjør norsk matproduksjon mer sårbar.

Dette er etter mitt syn den store svakheten ved en politikk som ensidig belønner stordrift. Den kan gi høyere produksjon på de største gårdene, men den utnytter ikke nødvendigvis de samlede ressursene Norge har til rådighet. Den viktigste landbruksressursen vår er nemlig ikke bare den beste matjorda på Østlandet. Den viktigste ressursen er summen av alle gras- og beitearealene fra Agder til Finnmark – arealer som bare kan omdannes til menneskemat dersom det finnes husdyr over hele landet.

I en tid der både krig, klimaendringer og internasjonal uro har gjort matberedskap til et sikkerhetspolitisk spørsmål, burde det være et mål å bruke mest mulig av Norges egne ressurser. Da trenger vi ikke bare effektive gårder. Vi trenger også et landbruk som er geografisk tilpasset landet vi faktisk bor i.

Vi kan diskutere størrelsen på tilskuddene.

Vi kan diskutere antall bønder.

Vi kan diskutere samvirke, kvoter og markedsregulering.

Men én ting kan ingen regjering vedta:

At fjell blir til kornjord.

Derfor handler distriktslandbruk ikke først og fremst om politikk.

Det handler om geografi.