– Tilbakemeldingene er en stor drivkraft

Aino Danielsen har lidenskap for samisk veggkunst og håndverk. Hun har gjort suksess med å formidle en mer utradisjonell utgave av samisk kunst og søm. 

Det fanga interessen til Rørosmuseet, som i fjor henvendte seg til henne med spørsmål om hun ville skape en utstilling i Smelthytta. 

Den selvlærte og allsidige håndverkeren ble paff av henvendelsen, men landa på at hun skulle kaste seg ut i det. Det ga mest mening å ha fokus på gaptah (kofter, red.anm.) og utstillinga fikk navnet «Mubpesth nuhtjedh» som er sørsamisk for «å bruke igjen».

Utenfor komfortsonen

– Tida fram mot utstillingsåpninga var prega av mange følelser og stress. Jeg liker ikke å stikke meg fram. Samtidig opplevde jeg at dette var noe jeg måtte gjennomføre, forteller Danielsen få minutter før hun skal holde et foredrag i utstillingslokalet kvelden 5. februar. 

Ti egendesignede gaptah har nå vært utstilt i et halvt år. De får stå til førstkommende søndag, da pakkes utstillinga sammen.

– Det var fullt hus da vi åpna dørene i september, da ble jeg veldig glad. Tilbakemeldingene er en stor drivkraft. Flere har fortalt at de har starta med å sy sin egen gapta etter å ha sett utstillinga, forteller hun. 

Danielsen har vokst opp rundt familiemedlemmer som er håndverkere, og tror mye ubevisst kunnskap har kommet derfra. Hun har alltid assistert sin mor med å sy gapta, og fått både frivillige og ufrivillige oppgaver som å stryke eller sprette søm. 

– Jeg fikk lyst til å utforske andre måter å sy gaptah på i tillegg til den tradisjonelle blå, forteller hun. 

En ekstra kraft 

Med stor interesse for gjenbruk og bærekraft ble det naturlig å starte med brukte klær, gardiner, sengetøy eller andre lett tilgjengelige tekstiler. Fordelen er at man da kan prøve og feile uten at det har store økonomiske konsekvenser. 

Skulle man finne egna tøy hos slektninger eller familie, vil det også kunne gi fordeler utover gjenbruk, tenker hun: 

– Om man syr gapta av bestemors gardiner, eller arver en tradisjonell drakt av oldemor, vil det gi den som bærer plagget en større mening og ekstra kraft. Som helt nye klær ikke kan gi. 

– Vi ønsker den skal være nedpå og naturlig

Myk inngang til å bære gapta

Danielsen erfarer at flere ønsker å ta tilbake en tapt del av sin kultur gjennom å sy gapta. Det kan være sårt om man har plagget som en del av sin kulturarv, men har opplevd at foreldre eller besteforeldre har unngått å bære drakten. 

– For folk som er uvante med å bruke gapta, kan det være en mykere inngang med en mer hverdagslig utgave, som kanskje roper litt mindre samisk. Andre ganger kan det være passende å ta på seg det tradisjonelle plagget. 

Hun er tydelig på at gapta er et kulturelt plagg og en identitetsmarkør. 

– Det er veldig viktig å beholde den tradisjonelle gaptaen og tradisjonssømmen. Våre forfedre har skapt den og gitt den videre til oss. Vi kan ikke risikere at den delen av kulturarven går tapt, framholder hun. 

All kultur må utvikle seg 

Samtidig medgår Danielsen at all kultur må utvikle seg, være levende og tilpasse seg livene vi lever nå. Gapta har vært og er fremdeles et levende plagg, som i snitt og fasong har vært påvirket av trendene gjennom tiden.

– Som jeg ser det er er det fullt mulig å leke med gaptaen og beholde respekten for det tradisjonelle. For min del betyr det å være bevisst på hvordan jeg utformer hovedtrekkene og detaljene. Om noe skal kunne kalles en gapta, må den i det store og hele se ut som det. 

Lastah er de røde og grønne båndene på gaptaen. Danielsen er opptatt av at båndene skal brukes bevisst, da de ifølge tradisjonen formidler slikt som geografisk eller familiær tilhørighet.

– Derfor synes jeg disse elementene skal tas hensyn til. Men jeg har ingen som helst fasit, dette er kun mine betraktninger, fortsetter hun. 

– Hva skal du gjøre 6. februar, hvordan liker du best å feire? 

– Det blir arbeid som vanlig i barnehagen, og med feiring av samenes nasjonaldag. Å se at barna får på seg gapta er fint, de vokser omtrent til å bli tre ganger så høye, og de er tydelig stolte, avslutter håndverkeren. 

– Joiken skal kunne brukes av alle

– Det er plagg som lever med oss

Jenny Fjellheim er sørsamisk fagkonsulent ved Rørosmuseet og møtte opp for å få med seg foredraget. Hun synes Danielsen er modig som utforsker mulighetene med det tradisjonelle plagget. 

– Jeg tror det er bra å kunne velge ulike gaptah til ulike anledninger. Selv liker jeg godt den hun har sydd i dongeri-stoff. Det er også noen ganger praktisk med løsere og luftigere plagg, som ved graviditet, sier Fjellheim. 

Hun håper utstillinga finner en ny arena etter at den blir pakket sammen søndag. 

– Gaptaene til Aino er kommunikative i uttrykkene. Det er plagg som lever med oss, oppsummerer hun. 

– Å lage kunst er min type hvile

– Gi nå f*** i den kreative prosessen, den vil jeg ha i fred

– Undring kan gi helt nye perspektiver