Hva hjelper det å dyrke mer korn hvis vi ikke har plass til det?

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hva hjelper det å dyrke mer korn hvis vi ikke har plass til det?

Vi snakker stadig om at Norge må produsere mer mat og øke selvforsyningen. Det er en viktig diskusjon. Men årets kornhøst i Trøndelag viser at det finnes en side av norsk matproduksjon vi snakker langt mindre om.

For hva skjer når bonden faktisk lykkes med å produsere mye korn?

Denne høsten har vært krevende. Mye korn har fortsatt stått på jordet, samtidig som mye av det som er tresket har vært svært vått. Mottak og tørkekapasitet har blitt presset, og enkelte steder har innleveringen måttet begrenses. Noen bønder har måttet finne alternative løsninger for å berge avlingen.

Det er lett å tenke at dette bare handler om været. Men det gjør det ikke. Været skaper utfordringen. Kapasiteten i systemet avgjør hvor store konsekvensene blir.

Når bonden må vente på mottak, når vått korn krever mer tørking, og når kornet må transporteres videre eller håndteres flere ganger, øker både kostnadene og risikoen. Samtidig kommer høye drivstoff- og transportkostnader på toppen.

Dette er ikke bare et spørsmål for den enkelte kornbonde.

Norge har satt seg mål om økt selvforsyning. Da må vi også spørre om vi har infrastrukturen som gjør dette mulig.

Har vi nok tørkekapasitet?

Har vi nok lager?

Har vi nok mottak?

Har vi et transportsystem som fungerer når store mengder korn skal inn samtidig?

Og hvem skal ta regningen for å bygge den kapasiteten?

Landbruksdirektoratet har nå satt ned en ekspertgruppe som skal se nettopp på behovet for mottaks-, kjøle- og lagerkapasitet i kornverdikjeden. Det forteller oss at utfordringen er reell og større enn årets skuronn.

For meg er dette et viktig poeng i diskusjonen om norsk selvforsyning: Selvforsyning handler ikke bare om hva vi klarer å dyrke. Den handler om hva vi klarer å ta vare på. Det hjelper lite å øke kornproduksjonen dersom bonden møter en flaskehals etter at kornet er kommet ut av åkeren.

Vi kan ikke bygge norsk matberedskap på at været alltid skal være godt, at innhøstingen alltid skal gå etter planen og at kapasiteten akkurat skal være stor nok. Vi trenger en kornberedskap som tåler en dårlig høst – men også en god høst.

For det er kanskje det mest paradoksale ved årets situasjon:

Problemet er ikke at vi mangler korn. Problemet er at vi enkelte steder mangler kapasitet til å ta imot det.

Det bør få oss til å stille et større spørsmål:

Hvis vi virkelig mener alvor med å produsere mer norsk mat – er vi da villige til å investere i hele veien fra åker til matbord?