Nekrolog over en nasjonal offentlighet

Når en konge dør, er det mange spørsmål som melder seg.

Hvem blir Konge nå? er heldigvis ikke blant dem. Hvis vi leter med lys og lykte etter fordeler ved den vilt anakronistiske styreformen monarki, er dette blant dens fremste: Man slipper tungvinte rekrutteringsprosesser, latterlig overbetalte hodejegerbyrå, intervjurunder - og borgerkrig.

Da er det kanskje ikke så mye mer å lure på? Jo da.

Hva føler jeg nå?

De aller fleste av oss kjente ikke den døde kongen. Og han var – hvis det er lov å si – en voksen mann med skral helse. Vanligvis når mennesker vi ikke kjenner dør, enten det er i voldsomme naturkatastrofer eller folkemord, er det vanligste å late som ingenting og føle så lite som mulig. (Dette gjelder selvfølgelig ikke hvis døden på noen som helst måte påvirker drivstoffprisene. Da kommer følelsene.)

Da kongen døde, var det mange av oss som kom i skade for å føle feil. Heldigvis hadde vi en samlet norsk rikspresse til å stamme oss opp: «Hele landet gikk inn i sorg da kong Harald gikk bort», forsikret Aftenposten. «Nå sørger hele Norge», visste VG. «Hele landet er i sorg», hadde Ayesha Wolasmal raskt bragt på det rene. «Det er som om det er over 5 millioner pårørende som sørger», fastslo NRK. Mens VGs Shazia Majid mente det var enda verre. Hele 600.000 verre: «En nasjon med 5,6 millioner mennesker (…) sørger over kongens død».

Og fra soleglad torsdag til morgengry fredag var alle vi andre - som syns det er trist når folk dør, også når vi ikke kjenner dem, også når de er gamle - utdefinert som borgere av nasjonen. Det norske folk var et folk som sørget – ja, de var pårørende, faktisk. Oss andre feilte det åpenbart noe. Og da melder det seg gjerne flere spørsmål.

Hvor skal jeg gjøre av meg?

I hvert fall ikke på jobb. Hvordan våger du i det hele tatt å ha noe sånt i en sådan stund? I dagene etter kongens død var det egentlig bare ett sted det var riktig å være: på Slottsplassen. Unntaket var hvis du jobbet i NRK og het Kristi Marie Skrede. Da var det lov å være andre steder, såfremt du ustanselig snakket om de som var på Slottsplassen.

Skjer det noe annet i verden enn at Kongen er død?

Nei. Ikke ifølge norske riksmedier. Det er jo ikke så rart det ikke skjedde stort i Norge, all den tid Stortinget hadde pålagt seg kollektiv munnkurv – 169 sørgende pårørende, som de var.

Men utenlands da? Niksen piksen. Ikke det skapte skvatt. Med mindre du var en av de kyniske landssvikerne som koblet deg til internett og lyttet til forbudt, utenlandsk radio. Da kunne du høre at både krigene og naturkatastrofene fortsatte som før. Og på svensk radio kunne du til og med høre en times dokumentar om stikkelsbær («krusbär») på selve dødsdagen. De av oss dette gjelder har mye å skamme oss over, men vi vet en hel del om stikkelsbær.

Hvordan snakker jeg med barna om at kongen er død?

På en kaffesjappe jeg besøkte (ja, jeg drakk kaffe etter kongens død) hadde en bestemor åpenbart snakket med barnebarna om at kongen var død.

«Kongen er død», sa hun. «Og det er veldig, veldig trist», sa hun.

«Jo da», sa barnebarnet. «Men spøkelset lever jo videre!»

Så sant!

På avstand, som jo er fra hvor de fleste av oss har observert kongen, så Hans Majestet Kong Harald V ut som en finfin fyr. Inkluderende og tøysete. Han kjempet for kjærligheten – sin egen og andres. Han var flink til å seile og besøke kommuner.

Og han var gjennom hele sin kongegjerning lysår mindre totalitær enn norske medier.

Noen av oss synes altså det skjedde mye mer selsomt og skremmende etter kongens død enn selve kongens død. Men det var lyspunkter også. I dagene etter kongens død, mottok Kirkens SOS omtrent 1.000 færre samtaler enn vanlig. Kanskje førte den felles sorgen og samholdet i befolkningen til at ensomheten og desperasjonen føltes mindre akutt for noen av oss?

Da er kanskje de 318 årlige millionene (som bare er over statsbudsjettet, den reelle kostnaden er antagelig det dobbelte) det koster oss å holde oss med et kongehus verdt det. Men da spørs det om de kongelige burde dø noe oftere.

- Hestlauhaugen