Kunsten å holde ut et liv der drømmer smelter
Gro-Anita Mortensen skriver om drømmen om den hvite vidda.
Privat
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Det er midt i mars. Påsken nærmer seg med stormskritt. Tanken fløy til hvite fjell med to små parallelle streker som snirklet seg oppover mot sola, og enda mer snø. Skispor på fjellet! Den norske drømmen. Fjellpåske. Ski. Vinter.
I grell kontrast til glansbildet jeg hadde visualisert langt der inne i hodet mitt kjente jeg varm vind som blåste håret ned i panna. Irriterende med det håret tenkte jeg og åpnet øynene. Rundt meg fløy gamle tørre blader godt sammenblandet med støv fra veier som ikke enda var feiet etter vinteren. Det knaste i tennene.
Sola lurte bak en sky, men den varmet. I husveggen sto snøklokkene og struttet våryre. Våren hadde definitivt gjort sitt inntog. Var den her for å bli? Eller var det kanskje et blaff. Noe som skulle lure oss til å tro at vi nå endelig kunne pakke bort brodder og piggsko? Ja, eller skiene? Jeg fomlet med glidelåsen på jakkelomma og fant fram mobilen. Det var bare litt over en uke til påske, men ville snøen bli liggende når det var så varmt og det til og med var en varmende vind?
Nattefrost, la det bli nattefrost tenkte jeg da jeg fant fram yr og skrev inn drømmedestinasjonen.
Det er ikke så lett å tro Norges vassdrags- og energidirektorat når de i sin rapport om «Observerte langtidstrender i snøforhold i Norge», sier at mengden snø har vært fallende de siste 100 årene! Jeg husker da vitterlig vintre da skoler har måtte stenge, at jeg ikke kom meg ut ytterdøra fordi det har kommet altfor mye snø, og stengte veier på grunn av snø selv i min levealder. Glemt er heller ikke timer med snørydding og himmelhøye hauger med snø ute i gata.
Men i høst da vi gikk og ventet på snø innrømmer jeg at jeg tenkte at det nok er noe i det når selveste NRK skriver at Norge i høst skrev at vi kan miste 32 vinterdager i løpet av de neste 75 årene. Det er klart at 75 år er veldig lenge, og 32 dager hva er vel det? Men når jeg nå ser at dagene fram mot påske i stor grad er preget av røde grader, konstaterer at stadig flere skiløyper ikke lengre får oppfrisket sporene sine og med egne øyne ser at barflekkene brer om seg så kjenner jeg at det ikke er helt til å holde ut.
Vintrene blir faktisk borte noen steder! Borte!!! Du er kanskje en av dem som nå kjenner et snev av glede. Du ser fram til bypåske, til utepils, krokus og kvitrende småfugler. Om du kjenner at kortere vintre kanskje ikke høres så bra ut, så er det en trøst at vi nordmenn er et hyttefolk. Gærninger som drømmer om vinter og snø har da hytter på fjellet må vite!
Jeg er ikke i tvil om at det selv det som kan framstå som ubetydelige klimaendringer har konsekvenser vi ikke klarer å forestille oss. De store gule og røde fareskiltene på Yr som advarer mot snøskred, mot flom, skogbrannfare og ekstremvær handler om været, men når jeg leser dem ser jeg at de også handler også om en verden i enormt rask endring.
Vi ser farevarseler, men ikke klarer å ta dem på alvor lengre. Hver dag blir påminnet om at vi lever i en verden som føles som den holder på å rase ut, der de verdiene vi har satt høyt smelter bort for å lage oversvømmelser og skader, der land og kontinenter settes i fyr og flammer.
Jeg prøver å lære meg kunsten å holde ut i en verden der drømmer smelter. Det handler om drømmepåsken, men det handler også om å finne et fundament i en verden i rask endring. Jeg tror vi trenger en god påske nå og påfyll av nytt håp og drømmer.