Fjell-Ljom mener:
Ikke lenger viljen som styrer
Det er ikke lokal vilje som nå driver spørsmålet om kommunesammenslåing i fjellregionen. Det er økonomi.
Stramme statlige overføringer, økte lovpålagte oppgaver og vedvarende kostnadsvekst har over tid svekket handlingsrommet i kommune-Norge. For små kommuner merkes dette særlig hardt. Når budsjettene ikke går i balanse uten omfattende kutt, blir det i praksis lite rom for politiske prioriteringer.
Holtålen vurderer nå om veien inn på ROBEK kan være et nødvendig grep for å få kontroll på økonomien. Det er et dramatisk signal. ROBEK innebærer statlig kontroll med økonomien, men også tydelige krav og oppfølging. For noen kan det framstå som en disiplinerende hjelp.
Røros er allerede inne på ROBEK – for andre gang. Det illustrerer alvoret. Når selv en større regionkommunene sliter med å holde balansen, sier det noe om hvor krevende situasjonen er.
Samtidig kommer nasjonale signaler som reiser spørsmål. Høyre har blant annet tatt til orde for gjeldssletting til ROBEK-kommuner som frivillig slår seg sammen. Det kan framstå som et økonomisk insentiv. Men det kan også oppleves som et pressmiddel.
Lokalt er motstanden mot sammenslåing betydelig. Identitet, nærhet til tjenester og frykt for sentralisering veier tungt. Det er forståelig. Kommunen er mer enn en administrativ enhet – den er et lokalsamfunn.
Men økonomien har sin egen logikk. Når alternativet til sammenslåing kan bli stadig nye kutt i tjenester, endres premissene. Da handler det ikke lenger bare om prinsipper, men om bærekraft.
Spørsmålet som melder seg, er om staten i realiteten lar økonomien gjøre reformjobben. Dersom målet er færre og større kommuner, bør det sies åpent. Strukturendringer bør bygge på faglige vurderinger og reell frivillighet – ikke på økonomisk utmattelse.
For både Holtålen og Røros handler dette nå om mer enn tall i et budsjett. Det handler om lokaldemokrati og tillit.
