Hvor lenge skal Røros kommunen fraskrive seg alt ansvar og kaste penger ned i de samme veihullene?
Ill.foto fra Tollef Bredals vei.
Hedvig Ødegård
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Jeg leste med stor interesse saken i lokalavisen om beboeren i Gjøsvika som har sendt regning til kommunen for ødelagt hjullager. Kommunen svarer arrogant med å vise til veitrafikklover og fraskriver seg dessverre alt ansvar. Juridisk har de kanskje sitt på det tørre, men som skattebetaler og trafikant på Røros-veiene er det umulig å sitte stille og se på den praksisen som foregår år etter år.
Dette handler ikke om et ønske om å «ta» kommunen, men først og fremst om en oppriktig bekymring for både trafikksikkerheten og hvordan fellesskapets midler forvaltes.
Flere steder på veinettet vårt, som i Hånesveien, er forfallet nå så grovt at det har blitt en direkte sikkerhetsrisiko. Hullene har opp gjennom årene bare blitt flere og betydelig større, og over store områder er veien nå i fullstendig oppløsning. Det har gått så langt at vi tvinges til å kjøre sikksakk og legge oss over i motgående kjørefelt for å beskytte bilene våre mot dyre skader.
Kommunens umoralske ansvarsfraskrivelse baserer seg på en henvisning til vegtrafikklovens § 3, som krever at trafikkanter skal opptre «hensynsfullt, aktpågivende og varsomt». Men ironien blir ganske total: Det er nettopp kommunens manglende vedlikehold som i praksis tvinger oss bilister til å bryte den samme paragrafen. For hvor «hensynsfullt og varsomt» er det egentlig overfor møtende trafikanter når veiens tilstand tvinger oss til å okkupere deres kjørefelt for å unngå å påføre unødig skade og slitasje på egen bil? I tillegg er det totalt fravær av noe så enkelt som skilt om hull i veibanen.
At kommunen også valgte å holde gatebelysningen slukket helt frem til 1. september, gjør situasjonen adskillig verre. Når høstmørket faller på, og bilister må konsentrere seg om å navigere mellom dype kratre i motgående felt framfor å se etter folk, øker risikoen for myke trafikanter vesentlig. Hva skjer den dagen det oppstår en alvorlig ulykke med en syklist/el-sparkesykkel eller en gående som blir oversett midt i denne unnamanøvreringen i mørket? Det er rett og slett uforsvarlig!
Dette er som kjent langt fra en ny problemstilling. Trafikksikkerhetsutvalget på Røros har gjentatte ganger i løpet av årene hatt veiforfall og farlige trafikkfeller på sitt bord etter bekymringsmeldinger fra innbyggere. Men hva hjelper det egentlig at utvalget diskuterer risikoen og lokalpolitikerne etterlyser handling, når de reelle, permanente tiltakene uteblir og veiene våre bare fortsetter å smuldre opp?
Den økonomiske biten er også et stort tankekors. Kommunens (s)løsning i en årrekke har vært å sende ut ansatte for å fylle hullene med kaldasfalt noen ganger i sommermånedene. Alle som kjører her vet at denne «reparasjonen» varer i kanskje maks to uker (avhengig av været) før asfalten smuldres opp og hullet er like dypt igjen.
Hvor mange tonn med kaldasfalt har kommunen kjøpt inn de siste årene? Hvor mange arbeidstimer har kommunalt ansatte brukt på å utføre et arbeid som må gjentas sommer etter sommer, ikke bare på de nøyaktig samme stedene, men etter hvert på langt større områder?
Dette er ikke bare uansvarlig overfor trafikantene, det er også elendig økonomisk forvaltning. Det må koste oss skattebetalere langt mer å drive med denne evige brannslukkingen, enn det ville kostet å gjøre en ordentlig, permanent utbedring av de verste strekningene én gang for alle. Det paradoksale er jo at dette sløseriet har gjort situasjonen langt alvorligere og større enn utgangspunktet.
Når kommunen fyller de samme hullene år etter år, beviser de samtidig at de har full oversikt over problemet. Å skyve ansvaret over på bilistene blir for enkelt når veien krever unntakstilstand for å passere.
Summa summarium kan man ut i fra dette lagt på vei konkludere med at kommunen ikke har innsett alvoret i denne situasjonen.
Nå må Røros-politikerne på banen. Vi krever ikke perfekte motorveier, men vi krever en langsiktig og økonomisk fornuftig plan for vedlikehold, og veier det er trygt å ferdes på uten å måtte frykte for både liv, helse og bil.
