Svølgja – mystikk og drama

Et vegstykke mellom Ålen og Haltdalen som opp gjennom tida har utfordret ferdsel og kommunikasjon med ras og flom.

Kiempeplassen og Cornelia smeltehytte er navn og begreper vi knytter til Johan Falkbergets ruvende romanserie, Nattens Brød. Malmkjørersken An-Magritt er vårt symbol for den evige kampen for oppreisning og frigjøring. Den levende naturen vil nå gjenerobre landskapet. De mørke bergveggene i Storhåmmåren er prydet av vakre sommer-vekster, og har slik også elementer av skjønnhet og nytt liv.

Jutul'n

Myter, legender og overtro farget livet på en annen måte før i tida. Fantasi og fortellerkunst ga næring til eventyret. Ikke alt kunne forklares på laboratoriet eller ved hjelp av kunstig intelligens. Vi trenger Drømmen, det uvisse, det gåtefulle – tankens frihet. Sagnet om bosetting i Svølgja er tuftet på historien om de 4 jutuler som kom vandrende gjennom Hessdalen, og slo seg etter hvert ned i Svølgja. Den ene, Heming, etablerte seg i Morken, mens jutulen Bård tok kommandoen i Åsen, og den tredje, Truls, bosatte seg i Tamlaget. Den fjerde reiste til Rennebu. Alle var smeder, og de tre opprettet et smisted på Skigardskneppen, men den ble for svak, og tok til å skjelve. Så flyttet de smistedet til Storhåmmåren i Svølgja, men den revnet. De skal ha tatt jernet på bortsida av Hesja ved Gjersvollen. Fordi det ikke var bru over Gaula, kastet de bare den smidde plogen mellom seg. Jutulen i Rennebu fikk også låne redskapet, men da kjerringa ved grautgryta klaget over mangelen på husvære, satte han opp «Jutulstuggu», og som kildene sier «står på musèet i Trondheim».

Man skulle tro at terreng og formasjoner i Svølgja ikke lokket nybrottsmenn og kvinner til området, men 6 gårder ble ryddet i løpet et par hundre år: Egga, Øien, Tamlaget, Åsplassen, Bukkrydningen og Åsen. Det kan være utfordrende å finne en fellesnevner for disse gårdene. Det gjelder areal, noen har en opprinnelse som husmannsplasser, og det er ulikt antall soldøgn. De fire førstnevnte er i dag nedlagte som sjølstendige bruk.

Cornelia Smeltehytte

Men slik mange husker det var miljøet og atmosfæren i denne særegne grenda preget av både vennskap og slektskap. Og det var enkelt å se når husmora på motsatt side i Svølgja slokket taklampa. Men det krevde både styrke og overmot å bygge en kvardag i det mest krevende landskapet i Holtålen. Det var ikke så enkelt å manøvrere øksne-kua opp den såpeglatte vintervegen til oksen i Bukkrønningen!

Tamlaget var kanskje Falkbergets modell for Kiempeplassen, men i en dikters univers er symbolene viktigere enn protokoller og landskyld. Men vi skal heller ikke underslå at han var en fremragende historiker. Kanskje bedre enn noen annen norsk forfatter mestret han balansen mellom fakta og fiksjon. Scenen for hans største bokverk, «Nattens Brød», var i «Gropa», Svølgja. Tamlaget hytte, drevet fra 1659 til 1690, ble omdøpt av romanfiguren Johannes Konstknekt til «Cornelia smeltehytte». Hytta var bygget på vestsida av Gaula, i nærheten av Åsplassen.

Så kom An-Magritt og oksen med malmlasset fra Arvedal gruve. Falkberget skriver: «Mennesket An-Magritt sprang i den stivfrosne stakken. Oksen sto og ventet. Tærne kunne hun ikke mer røre i skoene. Og det ga gjenklang i isen. Oksen min! Prrro! Prrro! Du e fill trøtt og klar du å. Vàlen tok hun inn på barmen for å få tak i en klype salt. Kom, kom, usken! Endelig kjørte An-Magritt fra Kiempeplassen malmsleden inn jerngrinda i stangvekta».

Med karjol til Trondheim

I780 ble den første vognvegen planert gjennom Ålen. For å komme forbi Svølgja ble traseen lagt over Drøyliene, et stykke nedafor den gamle kløvstien. Den første ålbygg som kjørte med vogn til Trondheim, var Jon Jonsen Finland i 1790. Han skulle gifte seg, og hadde lånt hestekjøretøy av bygdas store sønn, Børre Langland. Vinters dag foregikk transporten på elveisen nedover Gauldalen, med malm, kåppår og landbruksprodukter, og med korn, salt, sild, sukker og tobakk på heimturen. For å komme forbi Eggafossen vinters dag var det oppført en støttemur på vestsida av Gaula. Rester av den er fortsatt synlig.

Storhåmmåren

Samferdselen i Svølgja har opp gjennom tida vært en prøvelse for alle vegfarende. Gjennombruddet av Rørosbanen på 1870-tallet var et historisk løft av dimensjoner. Å entre toget på Eidet stasjon må ha vært et eventyr for folket i grenda. Slikt kalles gjerne et paradigmeskifte. Men hva med vegen i dalbunnen?

Denne parsellen av riksveg/fylkesveg 30 har for mange vært den største utfordringa for trafikken mellom Støren og Røros – for skolebussen, pendlerne, lastebilsjåførene. På den ene siden; «Den gylne floden», Gaula, etymologisk forklart med ordet gjel/juv – elva som kanskje er den farligste og villeste med hensyn til flom i hele Trøndelag. På motsatt side; bevegelige fjellskorter mot foten av Storhåmmåren, løsmasser og grove furutrær.

Vegen fra Haltdalen til Eafossen ble bygget i perioden 1851-53, uten dynamitt og gravemaskiner, men med krutt og håndmakt. Den legendariske kraftkaren Trond Lundamo var bas for krona på det enestående verket; den monumentale steinbrua nedafor fossestryket Eafossen/Storfossen/ Ljåmofossen. Et symbol for den frie naturen i fjellbygda Ålen.

Ulykkene i Svølgja

I vår tid har vi minner om katastrofeflommer i Gaula, drukningsulykker, ras i Svølgja og fatale utforkjøringer ved Storhåmmåren. Retten, 3. mai 1957, har et oppslag om flykrasj på bortsida av elva nedafor Skigardskneppen: «Fly med tre ombordværende styrtet ned på grensa mellom Ålen og Haltdalen. Alle som fulgte med forulykket. De som omkom var Knut Kristoffersen fra Bærum, Olav Reksen fra Hitra og Kolbjørn Sundli fra Sokndalen». Videre:

«Brødrene Per og John Morken fant flyet i ulendet om lag 50 meter fra riksvegen. Alt var forkullet. Flygeren satt bøyd over rattet. Været var usiktbart i Rørostraktene med sterk vind og snøbyger».

Ei bilulykke ved Storhåmmåren, 13. juni, 1958, gjorde sterkt inntrykk i bygdemiljøet. 61 år gamle, lastebilsjåfør John Ranøyen, omkom da han ble presset ut på vegkanten av en personbil, mistet kontrollen, og havnet i Gaula. Han ble tatt av strømmen, og senere gjenfunnet i Haltdalen. Passasjerene Per Hoff og Halvor Rotan kom seg opp på lasteplanet, og overlevde. Flere bilulykker på vegparsellen gjennom Svølgja har krevd menneskeliv. Strekninga har også vært utsatt for flere ras, og den som daglig passerte Storhåmmåren på arbeidsvegen var ofte i tvil om valg av gasspedal eller brems. Kjem e hematt, tru? Kanskje skulle vi ha regulert Gaulavassdraget med en betongmur ved Moen i Haltdalen, slik at hele Svølgja og fossene forsvant i en liten innsjø? Slik var planene i 1982. Vassdraget ble varig vernet i 1986. Så kan du resonnere videre.

Tunnel

Riktignok ble det satt i gang utbedringsarbeid ved Storhåmmåren i 1959, men det enorme raset i 1985 hvor 20 meter av vegbanen var borte utøste et stadig sterkere behov for tunnel. Hans Willy Gullikstad fikk stoppet lastebilen noen meter fra raset, 9. juli i 1991.

I juni, 1992, startet Alvhild Grønseth og Sissel Ranøyen i foreldregruppa en aksjon for Svølgja-tunnel. Også Holtålen kommune og Dagfinn Brattås var en viktig pådriver. Fylkestinget i Sør-Trøndelag vedtok enstemmig å settet den etterlengtede tunnelen øverst på prioriteringslista (etter forslag fra Gudbrand Grøt). Våren 1992 uttrykker Åge Smestu bekymring om «at det bare er flaks at ingen ras eller løse steiner har truffet skolebussen». Men endelig – fredag 17. september, 1993, blir tunnel-gjennomslaget feiret med champagne og konjakk, og ordfører Ivar P. Volden tenner lunta.

11. juli, 1994, blir tunnelen åpnet «med pomp og prakt». Og så minnes vi katastrofeflommen 15. og 16. august, 2011, hvor tunnelen ble slukt av Gaula, og Ålen sentrum liknet en krigssone.

Legender, skrømt og gjenferd

En kar som skulle til Munkvold på friing skal ha tatt snarvegen over Skigardskneppen og ned ved Storhåmmåren. Der sprang han over Gaula, og presterte det som senere ble kalt «Mattishoppet». Så kan vi tro hva vi vil om sjåføren som opplevde det uforklarlige i Svølgja, og som skal ha «skaket opp» mange i Haltdalen og Ålen. På sin ferd med snøplogen i femtida om mårån spratt plutselig den ene bildøra opp, men i stedet for dørvrideren tok han på ei varm menneskehånd!

Han stanset bilen, og gikk ut for å se. Der sto ei vakker jente med langt, lyst hår. Hun vinket med begge hender, som tegn på at han skulle kjøre videre. Hun var godt synlig i det klare måneskinnet. På én meters avstand løste skikkelsen seg opp – og forsvant! Det sies at ved senere nattlige oppdrag med snøplogen tok han med seg frua i huset. Kanskje er Åsplassen ved vegen opp i Åsen det stedet hvor åndene virkelig har hatt overtaket. I senere tid valgte faktisk eieren å overnatte i Åsen.

Langt tilbake i tid skal det ha skjedd rovmord i et loft på Åsplassen. En mann satt og telte penger, men ble overmannet, og skillingene trillet utover gulvet. Senere har man hørt et «ekko» av denne lyden. Noen tømmerhoggere hadde overnattet på Åsplassen med hestene i stallen. Om mårån hadde hestene slitt seg, og rømt oppover Svølgja.

De fant dem omsider igjen – svette og utkjørte med skum i kjeften. En hessdøl som hadde vært på molt`plukking i Åsmarka, tok en snartur innom ei gammel bu ved Åsplassen. Da han for moro skyld løftet opp en utslitt beksømsko, slapp han den bråkvikt etter å ha hørt et morskt «kar-mål»!

Svølgja i såmmår

En fottur rundt Storhåmmåren vekker gamle minner, og som før vender man blikket vekselvis mot ei flomstor elv og berg-håmmåran i himmelranda. Kontrasten til våre gjestmilde vidder i Hessdalen er enorm, men nettopp Svølgja viser naturmangfoldet i vår kommune. Vi føler en slags ærbødighet og respekt for både historien og det dramatiske landskapet. Merkene i berget forteller om forfedrenes kamp for vegen gjennom Gauldalen. Vi minnes de som gikk bort ved Storhåmmåren. Så vendes blikket mot en fornyet vegetasjon, og ei enkel «pissmaurtuve» ved den gamle riksvegen forteller at naturen seirer. Aurora- sommerfugler, engsmelle, tyting og et forundret ekorn bekrefter nettopp det.

På små sprekker i fjellsida blomstrer Bergfruen i sin fulle prakt. Den har vakre, hvite, velluktende blomster. Sammen med røsslyng er den Norges nasjonalplante.

Vi rusler tilbake, stillere enn da vi kom. Sinnet er fylt av takknemlighet for det Svølgja også kan gi av storslåtte inntrykk.