Mandag 17. august fyller oberstløytnant og tidligere jagerpilot Jon Reidar Holte fra Ålen 90 år.

Dagen skal feires i Stjørdal. Der har han bodd i drøyt femti år sammen med kona Ragnhild. Nå har begge flyttet på institusjon. Han på Stjørdal bosenter, for formen er ikke som før. Han som vant skirenn og femkamper i fleng har blitt dårlig til beins, og falkesynet som gjorde ham til et ess i lufta, er det ikke mye igjen av.

– Det er trasig å ikke se, sier han.

– Aksjonsradiusen har blitt snever, men jeg har gangsyn ennå og tar meg fram med «elsykkelen» min.

Vi snakker sammen på telefonen. Jeg er nysgjerrig på hva som har hendt siden sist. Forteller at i anledning jubileet vil Ljomen trykke et portrettintervju vi gjorde for Oppunder Fjellbandet i 2019.    

Et helt liv har gått siden oberstløytnant Holte tilhørte den promillen av norske menn som dugde til å bli jagerflygere, og strøk over Glittertind i cockpiten på et av Vestens mest avanserte kampfly, Northrop F-5 Freedom Fighter. Den gangen måtte han kunne scramble og være på vingene i løpet av 15 minutter for å avskjære fly fra Sovjetunionen. Enda lenger er det siden den vanskelige oppveksten i stor fattigdom i Ålen.

Gjemte seg under stabburet

Mor, Solveig Skjølsvold, var fra Synner-Ryen på Rugldalen. Far het Peder Holte og kom fra Ålen. Jon Reidar selv ble født i nordstuggu i moras barndomshjem, som var gården til bestemor Lisabeth. Begge foreldrene kom fra barnerike familier, så Jon Reidar hadde mange onkler og tanter i oppveksten. En av onklene var Arne Skjølsvold, en kjent arkeolog som samarbeidet med Thor Heyerdahl på Påskeøya – mens bestefar Oles søster Anna giftet seg med forfatteren Johan Falkberget.

Familien fant seg snart et sted for seg selv i Haltdalen. Der bodde de noen år før de fikk leie «Banken» i Ålen, et gammelt hus ved sida av Hov skole. 

– Vi bodde i andre etasje der da tyskerne kom i aprildagene i 1940, forteller Jon Reidar Holte. Han husker godt de tyske flyene som fløy så lavt. – Da krøp vi under stabburet på Nordstu Hov, jeg og kameratene mine.

Fra Banken flyttet de videre til Libakk, et hus som Marta og Peder Vintervoll hadde bygd nær Lunderengshaugan. Foruten foreldrene besto familien nå av fem unger som hadde kommet til på under sju år. Men far Peder slet psykisk. Han gikk arbeidsledig i lange perioder, så det var skralt med inntekter. Familien klarte knapt å skaffe seg ved til vinteren.

– En gang kom det folk til oss med et hestelass med grankvist som vi skulle få. Det var da jeg lærte meg å bruke øksa. Siden har jeg likt å arbeide med ved. Det får meg til å konsentrere meg om helt andre ting enn det jeg driver med til vanlig.

En dag kunne ikke far bo hjemme lenger. Han fikk plass på Reitgjerdet sykehus i Trondheim.

– Det er det såreste minnet jeg har fra barndommen, det med far, sier Jon Reidar to mannsaldre senere.

– Han bodde på Reitgjerdet i tretti år. Vi tok ham med hjem til Ålen mange ganger, men han flyttet aldri tilbake.

Gikk på fattigkassa

Uten Peder ble det vanskelig for Solveig å få endene til å møtes. Likevel gikk det på et vis. Familien fikk mye hjelp fra slekta, og barna holdt seg heldigvis friske. De fikk den maten de trengte og holdt sammen i tykt og tynt. 

Men fattigkassa kom de ikke utenom. Som eldstemann i søskenflokken, måtte Jon Reidar ta mye ansvar. Det var han som gikk på fattigkassa for mor.

– De tyngste turene jeg har gått her i livet, gikk til Olaf Torske i kommunekassa for å be om penger slik at vi hadde til mat og klær, sier han.

Men Solveig var flink til å sy, og tjente noen kroner på å sy for damene i nabolaget.

– Timebetalinga var nok dårlig. Hun sydde til klokka to om natta og var oppe igjen klokka fem. Under krigen var hun så tynn at …

Jon Reidar trekker pusten.

– Ja, du har sett bildene av straffangene i Tyskland og Polen. Mamma hang nesten ikke sammen. Vi var antakelig den fattigste familien som har bodd i Ålen noen gang. 

– Ble dere mobbet i oppveksten for at dere hadde dårlig råd?

– Nei, ikke i det hele tatt. Tvert imot. Det var hjelp å få på alle kanter.

Den fineste sommeren

Om somrene ble de eldste barna plassert på forskjellige gårder for at mora skulle få litt avlastning. Morbror Leif var gift med Olga Haugen fra Aursunden, og de ga Jon Reidar sommerjobb som gjetergutt på Bendikssetra ved Gjeltsjøen, «et fantastisk flott vann» litt nord for Aursunden. Han kom dit som niåring fredssommeren i 1945. 

– Når jeg sto på setertaket, kunne jeg se oppover hele lia og følge med på kyrne. Hvis de nærmet seg grensa mot naboene, måtte jeg springe og hente dem tilbake. Jeg hadde femti dyr å passe; geiter og sauer, og kyr og kalver. Det er den fineste sommeren jeg har hatt!

Året etter var han tilbake, men nå på gården. Det ble en regnfull sommer ved Aursunden. Gutten hadde verken gummistøvler eller regntøy, men Lars Bendiksvoll laget tresko til ham med kuskinn som han hadde garvet og smurt inn med tjørru, så «guten» holdt seg tørr på beina. Likevel var det hårda bud. Hver morgen sto han opp i otta og hjalp til med mjølkinga. Så fulgte han kyrne ut på beite, vasket i fjøset, og var med og hesjet.

– Hesje skulle vi, om det så regnet kniver! knegger han i dag.

Men jobben fikk en brå slutt. De var flere gjetergutter i området, og en dag fant de på å plyndre trostereir i skogen. Da Lars fikk høre om det, vanket det skjenn. Det tålte ikke Jon Reidar. Han stakk. Gikk til Glåmos og tok toget til Rugldalen.

– At jeg flyktet den gangen er et av de største nederlagene i mitt liv. Jeg tror det har preget meg siden.

En reddende engel

Mor var taus på Finnlandsvollan i Gauldalen den sommeren, og Jon Reidar fikk være med. Flyttelasset gikk via grendabutikken Ålen Øvre, der lederen i fattignemnda var innom akkurat da. Han kom ut på trappa.

– Han fortalte at Peder som eide huset vi leide, hadde sagt oss opp. Han skulle flytte dit selv. Vi måtte ut. Det var et trist øyeblikk for mamma.

Utkastelsen skapte krise i kommunestyret. Dette klarte ikke Solveig alene. Hva skulle de gjøre med familien Holte?

– Det ble snakket om at de måtte spre oss ungene rundt omkring i bygda. Men det var ingen ville ta imot oss.

Det så stygt ut. Selvsagt ville ikke familien skilles fra hverandre. Hva skulle de gjøre?

– Tilfeldigvis hadde tante Astrid vært budeie på setra til Hans Skårdal ved Riasten under krigen. Og da Hans fikk høre om problemene, foreslo han at vi kunne komme til ham.

Hans Skårdal var enslig og eide en gård oppi Skårdalen, sør i Ålen. Han ville gjerne ha folk på gården. Hele ungeflokken fikk bli med.

Fra suksess til fiasko               

Høsten 1946 begynte Jon Reidar Holte på Engan skole.   

– Vi hadde en fantastisk lærer i Hans Kosberg, han betydde mye for meg. I starten slet jeg med matematikken, men Kosberg forklarte så krystallklart at jeg forsto alt, og senere har matematikk alltid vært yndlingsfaget mitt.

Fritida fylte unggutten med idrett og friluftsliv. Han streifet rundt i Kjølifjella med børsa over skuldra og skjøt ryper og harer i lag med kompisene, og elsket setra som Skårdal hadde ved Riasten. Der tilbrakte han utallige timer i vannkanten med fiskestanga. Om vinteren var det skihopping som gjaldt. Ryssan hoppet i alle bakker, og Jon Reidar utmerket seg snart. I 1950 ble han kretsmester i klasse 13–14 år på Røros. Hoppbakken lå ved Gjettjønna.

Om det hadde gått bra på barneskolen, gikk det heller dårlig på realskolen. Den holdt til i andre etasje på Hov skole i Ålen sentrum. I Engan hadde de hatt nynorsk som hovedmål, men soknepresten, som var norsklærer på Hov, nektet å undervise i annet enn bokmål. Jon Reidar fikk totalt sperre, han unngikk alt skolearbeid som hadde med lesing å gjøre og gikk ut av realskolen med syltynt vitnemål.    

– Det eneste jeg forsto meg på, var fysikk og matematikk, spesielt geometri.

Konduktørelev og treningsnarkoman

Hva skulle det bli av ham nå? Alle kameratene ønsket seg jobb på jernbanen. NSB betydde sikkert arbeid og fast lønn.

– Men jeg hadde for dårlige karakterer til å komme inn på stasjonsmesterlinja og få «indre tjeneste». Alternativet var konduktørlinja.

Vinteren 1952 fikk han «linjearbeid» for NSB nord for Koppang, og plutselig kom det en innkalling til Østbanestasjonen i Oslo. Der hadde statsbanene jobb til ham på «Fraktgodsen». Mange ålbygger jobbet der allerede, på det laveste trinnet i hele NSB-stigen, men etter en stund avanserte han til «Ilgodsen».

– Dæven, som jeg sprang. Jeg spurtet rundt i byen med regninger, fløy trapper opp og trapper ned, og bodde på hybel i Gamlebyen. Den delte jeg med tre andre ålbygger.

Som ilbud fikk han 200 kroner per måned i lønn. Husleia forsynte seg av 70 av dem, så det ble lite igjen til mat og andre nødvendigheter. Tilfeldigvis kom bestyrerinna på bedriftskantina fra Aursunden. Hun het Myrmo. Da hun fant ut at jeg kom fra Ålen, fikk jeg gratis middag av henne.

Så gikk det seg til. Jon Reidar Holte fikk gå kurs og ble stasjonsbetjentaspirant, tjenestegjorde på alle stasjonene i Oslo-området, skiftet vogner på tog og lastet mjølsekker på Valdres- og Gjøvikbanen.

– På Grefsen stasjon var vi seks–sju mann som slengte sekkene på ryggen og kappløp med dem. Det var steinhard trening, vi kom i kjempeform! minnes han.

Snart hadde ålbyggen blitt konduktøraspirant. Han sto på sent og tidlig, og brukte all fritid til å trene. Og i oktober 1956 ventet rekruttskolen på Gardermoen.

Skifantom

Etter de innledende ukene på rekruttskolen ble Jon Reidar Holte beordret til et radaroperatør-kurs på Gråkallen ved Trondheim.

Han var i fantastisk form, stilte opp i et terrengløp for rekrutter – og vant. Utpå vinteren arrangerte så Distriktskommando Østlandet en skistafett. Ålbyggen fikk ordre om å gå siste etappe for laget sitt. Ved siste veksling ledet rekruttskolens førstelag suverent med tre og et halvt minutt.

– Jeg tok førstelagets mann igjen halvvegs og slo ham med to og et halvt minutt. Jeg hadde kjempegode ski, husker jeg. Jeg hadde lært meg å smøre, sier Jon Reidar tørt.

Stasjonssjefen på Kongsvinger kalte ham til seg, gratulerte med seieren og beordret ham til NATO-basen på Kolsås i Bærum. Amerikanerne der trengte to flysoldater til å holde vakt ved radarskjermene. De bodde på Fornebu, ble hentet av egen sjåfør og følte seg som grever.

Samtidig søkte en medsoldat seg inn på Luftforsvarets flygeskole.

– Da bestemte rørosingen Helge Kojen og jeg oss for at det skulle jaggu vi også prøve!

Unge Holte slapp inn umiddelbart. 

Totalt nedslitt luftforsvar

Flyskolen lå på Værnes og Jon Reidar ble ikke den eneste eleven fra Ålen. Odd Sandvik kom inn på det samme opptaket. Året var 1957, og skoleflyet en Saab Safir. Han hadde aldri fløyet før, men merket raskt at dette var noe for ham. Det var så lekende lett.

– Vi måtte bestå mange opptaksprøver, både fysiske og psykologiske. Men vi kom oss da igjennom, begge to. Og så ble vi sendt til Canada. Alle norske militærflygere ble utdannet der. Og alle skulle bli jagerflygere.

På 1950-tallet befant det norske luftforsvaret seg i en gjenetableringsfase. Krigsflygerne fra andre verdenskrig hadde fått seg sivile jobber eller lederstillinger. Flyvåpenet hadde vært gjennom mange tøffe år og tapt mange menneskeliv. Det var ikke mange aktive piloter tilbake.

– Bare i åra 1957 og 1958 falt det ned ti piloter hvert år. Statistikken over uhell fra 1955 til 1960 var voldsomt stygg.

Nå skulle alt bygges opp igjen. Den amerikanske Våpenhjelpa bidro med ti–tolv skvadroner med helikoptre, transportfly, jagerfly og maritime fly – et tilbud USA ga alle sine allierte i et forsøk på å stanse den sovjetiske ekspansjonen i Europa.

– Men ledelsen hadde minimalt med jagerflyerfaring. Vi manglet både instruktører og treningsprogram, og ante ikke engang hvor mange treningstimer vi trengte for å få sertifikat for instrumentflyging. Alt måtte bygges opp fra bunnen av.      

«Tvunget» til å gifte seg

Men han var fortsatt ansatt i NSB og hadde tre måneders oppsigelsestid. Så mens kameratene reiste til Nord-Amerika på nyåret i 1958, kunne ikke Jon Reidar følge etter før i slutten av mars.

Riktignok var det andre ting som heftet også. Han ble nødt til å gifte seg.

I påskeferien året før hadde han nemlig møtt ei fager jente på fest på Liaåsen. Ragnhild Dahle var datter av selveste ordføreren i Strinda.   

– Det ble resultater av det vinteren etter, så svigermor krevde at vi giftet oss. Det kunne blitt et problem, for Luftforsvaret sender normalt ikke karer på flyskole i utlandet hvis de er gift. Men jeg søkte om tillatelse og fikk lov. Vi giftet oss i full fart uka før avreisen til Ontario.

Men idet han ankom til Canada, var det stopp.   

Endelig på vingene

Ålbyggen, en annen nordmann og tre dansker var rett og slett så dårlige i engelsk at de ikke kunne slippes inn på flyskolen! De ble sporenstreks satt på skolebenken og måtte ta et intensivt toukers språkkurs for å lære det mest basale. Først da fikk de fortsette til flyskolen i Centralia. Der fikk de 25 grunnleggende flytimer i et Chipmunk treningsfly, før de ble rushet videre til en flybase i Alberta.

Nå begynte alvoret. I Alberta skulle de lære å fly «på ordentlig». Jon Reidar Holte fikk tildelt sitt første jagerfly, North American Harvard, ei legende fra luftkampene i andre verdenskrig.

– Men det var jetfly vi skulle lære å fly, og det foregikk på et av to treningssentre i provinsen Manitoba. Jeg kom inn i Portage La Prairie, der jeg skulle fly Lockheed T-33 Shooting Star. Den første jeg kjente som omkom i ei flyulykke, gikk i bakken med et slikt fly.

I august 1959, etter 16 måneder i Canada, var Jon Reidar ferdig utdannet jagerflyger. Endelig kunne han dra hjem til Ragnhild og sønnen som ventet.

– Og da bar det rett åt Riasta! 

Ulykkesflyene

Norge hadde valgt North American F-86F Sabre som kampfly for det «nye» Luftforsvaret. Dette var fly som staten hadde fått gratis av USA gjennom den før nevnte Våpenhjelpa. Hele 115 slike jagere ble tatt imot i åra mellom 1957 og 1961. Alle hadde fløyet i Koreakrigen før de kom til Norge. De hadde gode flyegenskaper, men var utslitte.

– Det var brukte fly, og de var brukt til gagns, forteller Jon Reidar Holte.

– Mange hadde sprekkdannelser som følge av materialtretthet, og én mann omkom fordi vingene plutselig brakk over et skytefelt ved Kongsvinger.

En annen holdt på å forulykke mens han drev skyteøvelser ved øygruppa Uttian ved Frøya, sammen med Jon Reidar og flere andre. Akkurat idet piloten kastet flyet ut i et stup, knakk den ene vingen slik at flyet ble slengt vilt roterende mot bakken.

– Han skjøt seg ut akkurat i det sekundet flyet lå i horisontal stilling, slik at han gikk til værs og ikke rett ned i fjæresteinene.

Steg i gradene

Forsvaret måtte ta affære. Alle Sabre-flyene ble satt på bakken og gransket. I ventetida fikk pilotene tilbud om å ta et kurs i engelskartium på Rygge flystasjon. For enkelte var det på høy tid. Etterpå forpliktet de seg til å gå videre på Luftkrigsskolen i to år.

Ålbyggen tenkte at kunnskap var lett å bære, og meldte seg på. De var tjue mann, og 16 sto til eksamen.

– Det ble en lang utsettelse på jagerflykarrieren?

– Ja, det ble det. Etterpå gikk mange over til SAS. Men det fristet aldri meg. I SAS tjente de dobbelt så mye som oss i forsvaret, men jeg syntes at jeg tjente nok. Som flykaptein ville jeg måttet bo i en koffert, og det ønsket jeg ikke. Dessuten ventet fire års plikttjeneste da jeg var ferdig på Luftkrigsskolen, og etterpå ville jeg begynne å dra på åra.   

Jon Reidar ser tilbake på det spesielle livet og miljøet i flyskvadronen med stor glede. Alle pilotene var unge, og elsket fart og spenning.

– Det var en fin gjeng! Spiriten var høy, og offiserene kviet seg ikke for å ta en fest.

Etter Luftkrigsskolen fikk Jon Reidar Holte kapteins grad og ble A-vingsjef. Senere ble han sjef for flytrygging, og var en av fem ledere i 330-skvadronen. Han reiste til San Antonio i Texas på instrumentinstruktørkurs, og fikk ansvaret for instrumenttreninga da han kom hjem.

Etter nestenulykka ved Uttian pensjonerte Forsvaret alle de gamle Korea-flyene. Det var på tide med noe helt nytt. Staten grov dypt i pungen, og i 1964 landet de første F-5 Freedom Fighterne på norsk jord. Det var et av de mest avanserte kampflyene i samtida. Jon Reidar fikk utsjekk på flytypen på Rygge, og fløy den senere fast.

Avansert høytørker

Det ble mange spennende år i F-5. Jon Reidar Holte lærte seg det til fingerspissene, flyet ble som en forlengelse av kropp og sinn. For ålbyggene var det «svært» at en av deres egne hadde drevet det så langt. Piloter som får sjansen til det, tar gjerne en ekstra sving over hjemstedet sitt, om de har vegen forbi, for å «hilse på» venner og familie. Jon Reidar Holte var ikke noe unntak.

Snart ble kaptein Holte herostratisk berømt i hjembygda. I Ålen verserer det flere historier om halsbrekkende tilfeller av lavtflyging. Gamle kompiser forteller at de kastet seg av traktoren når Jon Reidar Holte feide inn over åkeren. Journalisten selv husker et jagerfly som rollet over museørene i Killingdal tidlig på 1970-tallet, så lavt at det nesten var mulig å lese navnet på den hvite hjelmen som hang opp ned. 

Sambygdingen Sigmund Hov Moen har skildret besøkene på denne måten:

Aldri vært flyinteressert

– Nå ja, sier gjerningsmannen og trekker på smilebåndet.

– Det er nå ikke sikkert det var meg hver gang. Odd og Tor Sandvik kom også fra Ålen og ble jagerflygere. Begge hadde flydilla, mens jeg aldri har vært flyinteressert. Faktisk syntes jeg nesten synd på alle som ikke kom inn på Flyskolen, mens jeg, som ikke brydde meg, klarte det. Jeg ville bare prøve.

Tor Sandvik forulykket et år da han fløy inn i en fjellvegg med sin F-104 Starfighter utenfor Bodø, men Odd ble værende i Luftforsvaret helt til han gikk av med pensjon.

– Jo, jeg tok nok en ekstra sving over Ålen når jeg fløy mellom Rygge og Ørland, men jeg fløy aldri ulovlig lavt, fortsetter veteranen. – Lavtflygingsgrensa er 200 fot, eller 60 meter over bakken i bebygde strøk. Men innover fjellene er det fritt fram å fly lavt.

Anlegg for skarpskyting

– Hvordan opplevde du å være i lufta første gang?

– Det var jo en frihetsfølelse. Men det er utfordrende å fly jetjager, spesielt i luftkamper og i formasjon.

90-årsjubilanten forteller om treningsturer med infrarøde missiler og støtteoppdrag mot bakkemål for hæren. Om øvingstokter over skytefeltet på Hjerkinn, da de fløy med ekte bomber i lasta.

– Vi brukte napalm også. Det var før de bombene ble bannlyst etter Vietnamkrigen.

Mest interessant var det likevel skyte på blink med jagerfly.

– Jeg fikk sans for det den første gangen jeg var stasjonert på Ørlandet i 1960. Da drev vi øvelsesskyting over Uttian. Blinkene måler 6 x 12 meter, og vi angriper fra stor høyde. Da gjelder det å sikte godt og holde riktig hastighet. Farten er helt avgjørende for om du treffer. De beste pilotene klarer å sette 80 av 100 kuler i disse skivene. Og jeg hadde et visst anlegg for det.

Et farlig yrke

Farlig var det, yrket han valgte. Jagerfly er ikke leketøy. Jon Reidar Holte har mistet mange venner og kolleger opp gjennom åra, og det har vært nære på for ham selv også. En gang trakk han lodd med en kollega om å fly en F-86-F hjem fra Sola. Kollegaen vant. Undervegs fikk han motortrøbbel. Piloten snudde, men rakk ikke hjem før motoren stanset. Skydekkene var lavt og han skjøt seg ut for sent.

– Han var naboen vår på Ørlandet, sier Jon Reidar.

Også en annen gang trakk han lodd med en kamerat. De hadde vært på skvadronutveksling i Rammstein i Vest-Tyskland og om kvelden skulle en av dem få fly F-86-F hjem. Kameraten vant. Midt over Dovre eksploderte glassdekselet over cockpiten.

– Inne i en cockpit er det overtrykk, og hvis glasset er skadet, kan det eksplodere. Når du så mister trykket i 40 000 fots høyde, blir lungene sprengt. Kameraten min hadde ikke tjangs.

– Hva gjør det med deg når kolleger mister livet?

– Det er tøft. Meget tøft. Men det fikk meg aldri til å slutte å fly. Derimot ble det ingen flere loddtrekninger.

 Nødlandinger

Yrkeslivet har ikke manglet dramatikk. På Værnes holdt han på å gå i bakken under takeoff med en F-5. Han skulle fly nattøvelse med en elev i forsetet. Ute var det kuling og snøfokk. Idet de tok av fikk en av flyets to motorer plutselig kompresjonssteiling og mistet skyvkraft. Enden på rullebanen nærma seg i rasende fart. Jon Reidar reagerte lynkjapt, overtok kontrollen fra eleven, slapp vingetankene, fikk løft i siste liten og karret seg til værs med én motor. Så kunne de svinge rundt og nødlande.

– Jeg var glad da bremseskjermen tok, sier han kort.

En annen gang måtte han nødlande med et Saab Safari skolefly i Meråker. Motoren gikk tom for olje og skar seg.

– Jeg fløy over høyt terreng og turtallet sank, så jeg mistet høyde nokså raskt. Til slutt stoppet motoren 500 fot over bakken. At jeg berget livet den gangen, skyldtes rett og slett at jeg var godt kjent i området. Jeg visste om et kulturbeite, og der landet jeg i motbakke. Senere viste det seg at det var gravrust i motoren.

Døden nær på orienteringsløp        

Idrettsinteressert har Jon Reidar Holte vært hele livet. I 1960 eller der omkring dro NATO-landene i gang en femkamp blant jagerflygere, en konkurranse med fem øvelser: hindersvømming, pistolskyting, fekting, kurvball og hinderløp-orientering. Forsvarsledelsen var nemlig bekymret over at pilotene hadde begynt å legge på seg. Jon Reidar deltok internasjonalt to ganger. Første gang i Sverige, der han selvfølgelig vant en av øvelsene.

Den andre foregikk i Hellas. Og der holdt unge Holte på å stryke med.

– Det var dramatisk. Jeg løp hinderløp-orientering og lå godt an. På en drikkepost ble jeg tilbudt kaffe. Og jeg, min tosk, tok imot. I ettertid er jeg hundre prosent sikker på at noen hadde lurt et eller annet oppi. Jeg fulgte en dyresti oppover en skråning, og plutselig gikk alt rundt for meg. Jeg måtte bare legge meg i skyggen under et tornekratt, men passet på å ligge med hodet ned for å sikre blodtilførselen til hjernen.

Til sist kom han seg på beina, halvt i svime og desperat tørst. Hvor han var, ante han ikke, nå gjaldt det bare å finne vann. Terrenget var knusktørt og folketomt, men plutselig kom han til en veg som førte forbi et vertshus. Der drakk han ei hel mugge med appelsinsaft på styrten, før den norske delegasjonen omsider fant ham.

– Den dagen var jeg innom døden, altså, sier han.

– Andre opplevde det samme. En franskmann omkom faktisk og ble funnet i et tørt elveleie. Hadde jeg ikke lagt meg med hodet ned oppi den bakken, hadde jeg ikke sittet her i dag.

Tilbake til Ørland

 I 1970 ble kapteinen fra Ålen beordret til å overta som nestkommanderende ved 332-skvadronen på Rygge. Han var der fram til nyåret 1973, da de la ned skvadronen.

I stedet ble han nestkommanderende på Operasjonsgruppa, 717-skvadronen, på Rygge en kort stund. Men i 1974 ble han beordret til Flyskolen på Værnes som hovedinstruktør. Jon Reidar mente det var ei blindgate for karrieren.

– Men jeg protesterte ikke, for samtidig åpnet Forsvaret et nytt byggefelt i Stjørdal. 25 tomter skulle loddes ut. Jeg hadde ønsket meg til Trøndelag lenge, for jeg skjønte at hvis jeg ville fly jagerfly, måtte jeg til Ørland. Men jeg kunne ikke tenke meg å bo på Ørlandet, det ble for langt unna svigerforeldrene i Trondheim og hytta ved Riasten. Vi fikk tomt, og i 1975 bygde vi.

I 1976 kom han endelig inn på Stabsskolen. Den ga ham kompetansen han trengte for å bli beordret til Ørlandet som sjef for 338-skvadronen. Han hadde kommet dit han ville. Det ble hans tredje opphold på den forblåste Fosenhalvøya. Han gledet seg.      

Men våren 1983 tok livet en annen retning.

Den store tragedien

Våren er vanligvis ei løfterik årstid, men for Jon Reidar og Ragnhild vil den alltid være knyttet til det mest tragiske som har skjedd i livet deres. 3. juni 1983 mistet de sønnen, Tor Johan, i ei drukningsulykke på innsjøen Ferden i Meråker.

– En kamerat og han var ute og padlet i kano. De kantret, og så iskaldt som det var i vannet hadde de ikke en sjanse. Kameraten ble aldri funnet. Han var sønn av Arvid Solem, tidligere lærer i Hessdalen. Det var nettopp lærer Tor Johan også ville bli, han gikk lærerskolen på Levanger.

Jon Reidar trekker pusten. Livet har også skjenket ham to døtre, tre barnebarn og tre oldebarn. Det er godt å tenke på, men tapet av sønnen blir han aldri kvitt.

– En må oppleve det selv for å skjønne hvor hardt sånt er. Men jeg tenker ikke på ham hver dag lenger.

Nektet beordring

Sommeren etter kanoulykka kom en av toppene i Oslo til Ørlandet for å beordre skvadronsjefen til Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan ved Bodø. Denne gangen nektet han.

– Jeg kunne ikke reise fra kone og døtre da. Karriere fikk bare være karriere. Men det er jo slik at hvis du nekter en beordring, kan det være kroken på døra for videre opprykk. Og det var det.

Skjønt. «Karriere» kan være så mangt. I 1984 ble han spurt om å ta over som sjef på Flyskolen på Værnes. Der ble han i fem gode år, med familien rundt seg.

I Forsvaret går pensjonsgrensa ved fylte 57 år, og den rykket stadig nærmere. Men ålbyggen hadde ennå ambisjoner. Da staten skulle ansette tre nye forsvarsattacheer i utlandet, søkte han på alle. Slik kom han tilbake til Canada, og Ottawa.

– Canada hadde en innsatsstyrke i Nord-Norge, og attachéen var Forsvarets forbindelse med landets myndigheter. Det er en viktig rolle, men også ei retrettstilling. Da canadierne senere trakk seg fra samarbeidet, opphørte ordninga. Så jeg ble den siste norske attachéen.

– Lyktes du med kombinere jobben i Forsvaret med å være far?

– Nei. Vi flyttet 15 ganger. Det er innlysende at det gikk ut over ungene. Vi merket det første gang vi dro fra Rygge til Værnes i 1974. Tor Johan måtte bryte opp fra kameratgjengen sin på Rygge. I Stjørdal hadde han ingen. Det ble vanskelig. Jeg fløy ham ned til Rygge en gang for at han skulle få treffe igjen de gamle vennene sine.      

Riasten for alltid

Jon Reidar Holte avsluttet den militære karrieren som stasjonssjef på Evenes i 1996. Siden har han vært pensjonist.

– Jeg brydde meg ikke om å finne noen annen jobb, i stedet har jeg nytt å være pensjonist. Men det hender jeg spør meg selv om hvor åra har blitt av, sier han.

Han forteller at mye tid har gått med til jakt, særlig i Ålen, men også på Fosen, Blefjell og andre steder. De fire fryseboksene, kjølerommet og kjøleskapet hjemme har vært fulle av viltkjøtt og bær bestandig.

Og Skårdalsvollen ved Riasten har alltid hatt et eget rom i hjertet hans. Setervollen har vært med enten han var i Canada eller fløy tokter over Norskehavet. Han har dratt dit så ofte han har kunnet.

I 2011 fikk han og kona kjøpe seterstua. De brukte fem år på å restaurere den.

– Det var ei fantastisk tid. Det ene året var vi der i fem måneder og bare snekret, sier han.

Vi er på telefonen igjen. Den gamle stemmen har en klang av gammel setervoll, av vind, blåklokker i graset, stillhet – og noen sprellende ørreter. Han var der sist med eldstedattera for to uker siden.

– Det er så godt å være der. Pulsen blir bedre når jeg kommer til Riasten, sier han.

I alle år har oberstløytnant Jon Reidar Holte holdt kontakt med et knippe gamle kompiser i Ålen. Mandag 17. august kommer de, forsvarskolleger og andre, til Stjørdalen for å feire 90-årsdagen på Hell Catering.

– Større enn audiens hos Paven

Dagbok i krig og fred

– Jeg er stolt av samfunnsoppdraget

– Røros kan absolutt være et alternativ

– Enhver UFO-forsker med respekt for seg sjøl har en jagerflyger i ermet