Hessdalsekspedisjonen: En kamp mot vinden
I skrivende stund sitter jeg i Gruvdalsbua, det er sen ettermiddag. Ute er vinden konstant og sterk, med over tjue meter i kastene.
Sosialantropolog og eventyrer Mathias Tømmervold skal i en måned ligge ute i Hessdalen for å isfiske, engasjere ungdom og jakte på lysfenomenet. Med jevne mellomrom vil han rapportere i Fjell-Ljom fra ekspedisjonen.
Det var en kamp mot vinden, den blåste meg nesten av gårde. Heldigvis har jeg en førti kilo pulk som holder meg til bakken, trekkende etter meg. Jeg kjemper meg av gårde, det er dette jeg har jobbet så lenge for.
Hovedspørsmålet for ekspedisjonen er: Hvor er det størst sjanse for å komme nær det mystiske fenomenet?
Blås i vinden. Jeg kom meg til slutt til bua og følte det var fortjent med en pause fra kastene, men det var ikke over ennå.
Det er ikke annet å gjøre enn å sette i gang, vinden venter ikke på noen. Jeg gravde vekk snøen fra døra og heiv meg inn og fyrte opp peisen. Endelig i ly, vinden ute og varmen i både bua og kroppen stigende.
Livet er deilig.
Der jeg lå på brisken, reflekterte jeg litt over den første uka jeg har lagt bak meg av Ekspedisjon Hessdalen.
Forberedelsene til reisen som skal vare i tretti dager var et eventyr i seg selv.
Jeg har valfartet fra Trondheim til Hessdalen gjentatte ganger for å gjøre meg kjent med områdene rundt den langstrakte dalen.
Den ene natta vekkes jeg av at døra nesten blir blåst av gårde fordi vinden er så mektig.
Jeg har vært tett på både den eldre og yngre befolkninga, både i Ålen og Hessdalen, for å lære så mye som mulig om fenomenet.
Jan Moen, kjentmann og guide i området, tar seg tid til å gå gjennom kart over dalen. Hovedspørsmålet for ekspedisjonen er: Hvor er det størst sjanse for å komme nær det mystiske fenomenet?
De har blitt observert i ulike former, hvorfor det? Har det noe å si hvor man befinner seg når de observeres?
Som du allerede forstår, kommer vinden til å være en del av ekspedisjonen. Forholdene førte meg i retninga Hessjøen og ei trygg bu for ei natt.
Det ender med at Hessjøbua blir mitt hjem over de neste dagene. Enda godt er det.
Den ene natta vekkes jeg av at døra nesten blir blåst av gårde fordi vinden er så mektig. Jeg måtte igjen sette i gang å gjøre noe med saken, søvn er viktig, så jeg lager en barrikade av vedkasser og faller tilbake i god søvn.
Neste dag møter jeg flere av de som reiser hjem, jeg stopper påsketrafikken og spør: «Har dere sett noe til Hessdalfenomenet?»
«Jeg har ikke sett det, men de gamle i slekta som vokste opp i Hessdalen har sett uforklarlige lys på himmelen».
Spennende, tenker jeg. Jeg holder meg våken lenge før jeg trosser vinden igjen og beveger meg ut.
Hva vil jeg få se, mon tro?
Følg med på det neste brevet fra Hessdalen-ekspedisjonen.
