Prærievogna til Tamnes’n

En himmelblå amerikaner stryker langs Aursunden fra Tamneset til Brekken. På platten har den et lass med ved. Det går ikke fort, men det går stilfullt. Den sekssylindra motoren banker 140 hestekrefter ned i grusen, og det høres godt inne i dobbelkabinen.

       – Det er et vanvittig leven, sier John Tamnes (80) bak rattet. Han dobbeltkløtsjer og jager kjerra opp i fjerde. – I gamle dager var de jo vant til sånt bråk i bilene, men det er vi ikke lenger. Når du skal kjøre langt, må du nesten bruke hørselsvern!

       Lydnivået til tross, den fullrestaurerte bråkebøtta, en Dodge D300 pickup-truck fra 1966, er et bevis på at man kommer langt med et godt utseende. Linjene er optimistiske og maskuline, typiske for hvordan de utformet biler i Detroit for 60 år siden.

       Lastebilen har vært et sikkert sommertegn på Røros de siste åra. Der står den i all sin blå prakt utenfor Gauldal Billags gamle lokaler i Tollef Bredals vei og suger til seg oppmerksomhet. John  humrer:

       – Nesten alle som går forbi, stopper og tar bilder. Særlig turister fra campingen.

Oppvekst med biler    

Det er ikke bare Dodgen som er veteran. John Tamnes har vært i transportbransjen i over 60 år. Han grunnla Tamnes Transport i 1977, og siden var lastebilene hans overalt. I årevis het det seg at annenhver lastebil du møtte på riksveien i Østerdalen var en Tamnes-bil.

       Men alt begynte i Brekken. Der vokste John opp på Henningsgården på 1950- og 60-tallet, med lastebiler på alle kanter. Far Sverre og onklene Ole, Peder og Olav hadde hver sin. Det gikk i gruskjøring og varetransport hele sommeren. 

       – Karene hadde sånne 15-tonns volvoer som de kjørte grus med, forteller John. Vi sitter i stua hjemme hos ham og kona Gunhild på Tamneset. Han kjøpte gården av bestefaren før han fylte 18. – Fargubben kjøpte sin første lastebil, en Volvo «Bamse», i 1953. Selv var jeg med onkel Ole og lastet og kjørte ved helt fra jeg kunne gå.

       Vegg i vegg med Henningsgården drev Olav butikken Tamnes AS, i skarp konkurranse med samvirkelaget i Glåmoskrysset. Til butikken hørte også et slakteri, et lager og et stort fryseri. Attåt kjørte han drosje. Men når kulda satte inn om høsten, handlet alt om rein.

Bygde dobbelkabin

Mellom 1950 og 1970 foregikk ikke reinslaktinga industrielt som i dag. Alt skjedde utendørs, manuelt og i all slags vær. Oppkjøpere troppet opp der samene drev reinen sammen, kjøpte dyra rett fra trøa og slaktet dem på stedet. Fra Brekken kom det flere oppkjøpere. John husker Stensaas, Kokkvoll og Bekkos foruten onklene Olav og Peder. Alle hadde egne lastebiler og egne slaktere.

       Tamnes-gjengen opererte i et stort distrikt, fra Meråker i nord til Drevsjø i sør og Idre i øst. Fra november til mars handlet, slaktet og kjørte de reinskjøtt hjem til fryseriet – og dro ut igjen.

       Lastebilene tok store lass, men hadde lite plass til passasjerer. Midt på 1960-tallet trengte Olav Tamnes én som kunne frakte begge deler, og så seg om etter et godt alternativ. I USA hadde Dodge begynt å produsere en «D-serie» med det amerikanerne kaller pickup-trucks, robuste små lastebiler i ulike utstyrsvarianter. Også de hadde bare én seterad, rettere sagt en «sofa» til fører og to passasjerer, men førerhytta kunne bygges om til dobbelkabin.

       Olav falt for en D300 og kjøpte den splitter ny fra importøren Harald A. Møller i 1966.  

       – Forhandleren sendte bilen til Elverum Karosseri. Der forlenget de førerhytta og satte inn en sofa til, sier John. – Dermed fikk Olav plass til alle slakterne. Alle kom fra Brekken og ble leid inn for hver tur. Olav hadde en eller to, og Peder det samme.

Eventyrlig slakterliv 

Bilen skilte seg ut blant trauste volvoer og opeler i Røros-traktene. Den sekssylindra rekkemotoren presterte ikke all verden, men den var seig – og altså bråkete.

       Med tre karer foran og fire bak fór Dodgen overalt. Til slakteplasser i Dalsvika i Engerdal, til Brändåsen og Nittedalen i Härjedalen, Aunegrenda, Meråker og andre steder. Ved Gaulhåen i Ålen var det alltid mye bukkeslakting.

       Det ble mange turer i løpet av en vinter.   

       – Hvor lenge de varte, visste vi aldri på forhånd. Vi kunne være borte i to–tre dager, men ofte lenger. Det kom helt an på om samene fikk reinen inn i samletrøa på første forsøk. Hvis ikke, måtte de hente dem inn igjen. Snøscoootere fantes jo ikke, samene hadde bare ski, så hvis flokken fór langt, kunne det ta lang tid før de kom tilbake. Vi måtte bare vente. Ved Femundsenden og i Stugudalen kunne vi stå ei hel uke. Da overnattet vi et eller annet sted i nærheten av slakteplassen.

       Når de skulle til Stugudalen, ble det alltid langtur. Dit gikk det bare sommervei. Om vinteren måtte de kjøre om Trondheim.

Svære lass

På slakteplassene gikk det hett for seg. Under skyer av damp strømmet reinsdyra inn i innhegningene og samene «kastet på», det vil si fanget dem inn med lasso.  

       – «Olav, ta denne her!» ropte de. Og da måtte onkel kaste seg rundt, trive krok-kniven og stikke dyra i nakken. Det er slik man avliver dem. 

       Det var litt av et kjør. Oppkjøperne og medhjelperne deres stakk, slaktet, vommet, tappet blod og flådde dyra i høyt tempo. Noen steder fantes det «heng» som de kunne henge skrottene opp i, og det gjorde arbeidet lettere. Onkel Peder skaffet seg etter hvert et mobilt «heng» som han rigget opp der de kom, men i starten måtte de klare seg uten. Da drev de «buskslakting» og kjørte dyra med hud og hår til Brekken, og «snudde» (flådde) dem i slakteriet hjemme. Skanker, skinn og horn fulgte med. 

       – Dæven, den Dodgen har kjørt mange tunge lass! sier John Tamnes. Han hoster og ler. Lastebilen veier rundt 2,8 tonn og kan formelt laste 2,2 tonn, men:

       – Vi hadde nå minst dobbelt så mye på planet, vedgår han og setter fram kaffe. – Det hendte vi ikke hadde lys på veien foran oss når dro hjem. Frontlyktene sto rett til værs!  

Barhendt i sprengkulda

De slaktet for harde livet. Blodlukta lå søt og vammel over plassen. En gang var John med og slaktet inne på fjellmyrene ved Sylen i Femundsmarka. Han husker det var bitende kaldt. 

       – Vi hadde vel 15 kuldegrader og det blåste godt. Likevel gikk «gammelfinnene», Klemet Jonassen og Edvard Wildenfelt, og kastet lasso uten votter! De gjorde seg ingenting av kulden, mens vi som sto med hendene nedi en dampende, varm reinsdyrbuk, måtte ha skydd for ikke å fryse!    

       I Sylen og flere andre steder var det ikke mulig å kjøre lastebil fram til slakteplassen. Slakterne måtte hentes med hest og slede og fraktes ut i terrenget. Av og til med båt over et vann.

       Hver eneste vinter i 10–15 år var John med og tok ut vommer og tarmer og lempet skrotter. Det var et tungt arbeid. Bukkene veide 100–130 kilo. I tillegg tok de vare på skinn og horn. Skinnene spikret de opp til tørk på husveggene hjemme.

       – Det hang reinskinn på alle vegger i Brekken utover vinteren og våren! sier han.

Sjøslag overalt

Dessverre finnes det ikke et eneste foto av verken bil eller folk fra disse turene. Minnene sitter bare i hodet på dem som var med. Og det er ikke bare slitet som blir husket. Slakterne festet ikke med måte.    

       – Nei, jeg skal si det gikk for seg! Herregud, som det ble skjenka. Når det var slakting, var det sjøslag overalt!

       Han ler igjen. Reinslaktinga var ei artig tid. På slakteplassene møttes mange fargerike typer, deriblant Allan Andersson. Svensken hadde samisk bakgrunn, var djevelsk god til å gå på ski og deltok på det svenske langrennslaget under ski-VM i Oslo i 1966.

       – Han gikk i den gule boblejakka de hadde under VM. Og dæven, så god råd de svenske gubbene hadde bestandig!

Solgte til Stranda

Alt som fantes på reinsdyra fantes det også kjøpere til: Kjøtt, bein, horn, hud, skanker og skinn. Om skinnene var skadet, klippet de håret av dem og pakket det i sekker. Alt ble solgt. Kjøttet gikk fortløpende til Ringstad Pølsefabrikk på Stranda, de var fast kunde i årevis.  

       – Horn, skanker og huder ble liggende i hauger til våren. Da kjørte vi det også til Ringstad, som hadde kokeri. Det ble fulle lass. Dæven, så mye jeg har kjørt til Stranda! sier John.  

       Turene til Møre gikk ikke med Dodgen, den ble for liten for så store lass. I stedet brukte de en Volvo «Bamse» med tipp. Den tok seks–sju tonn i slengen.

       «Bamse» var det norske kjælenavnet på en modellrekke som Volvo produserte i 1954–1972. Offisielt hadde de mer prosaiske betegnelser, med nummer.  

Arbeidshest og festbil 

Etter vinteren ble det roligere dager for amerikaneren. Da gikk den i stedet med varer mellom onkel Olavs butikk i Brekken og Røros eller Trondheim, eller den fraktet favnved i store mengder.   

       – Det var Peder som produserte ved. Vi hentet den i Ridalen eller på Tamneset og kjørte gjerne til Glåmos stasjon, der den ble lastet på godstoget til Trondheim. Men snart gikk nesten alt på lastebil. Lastebil var mer fleksibelt, og da kunne vi ta med kraftfôr, mjølsekker og bruskasser på returen.

       I helgene fikk ungdommen låne Dodgen til å dra på fest. John Tamnes tok sertifikat i 1965 og var sjåfør. De fór til Røros, Glåmos, Ålen og innover i Sverige.

       – Du trengte ikke lastebillappen for å kjøre?

       – Nei, det var aldri snakk om det. Jeg har forresten aldri kjørt opp for lastebil. Før i tida fikk vi bare påført «lastebil» på førerkortet når vi trengte det. Da jeg ble yrkessjåfør, fornyet jeg det bare.

Tappet slagghaugene

Sist på 1960-tallet skaffet «fargubben», Sverre Tamnes, seg en større Volvo, og de tok til å kjøre sponplater for den nye sponplatefabrikken på Røros. Far og sønn fartet landet rundt.

       I 1969 kjøpte John Tamnes sin første lastebil, en 12-tonns Volvo F-88 med henger. Den kjørte han både varer, grus og levende rein med. For tidene forandret seg. Det ble slutt på de strabasiøse slakteraidene i øst og vest. I stedet tok de store, profesjonelle slakteriene over. John kjørte livdyr til både Stensaas og Røros slakteri.

       I 1977 slo Sverre, Ole og John seg sammen i Tamnes Transport. Ole trakk seg etter bare to år, men for John ble firmaet starten på ei lang suksesshistorie i transportnæringa. Sponplatefabrikken var hovedkunden, men en kort stund rakk han også å kjøre for Røros kobberverk.

       – Jeg kjørte blant annet slagg til Tromsø, forteller han. – Verket hadde en egen fabrikk oppi slagghaugan som produserte slagg for salg. Det skarpe slagget var veldig effektivt til å sandblåse båter og skip med. Men det tæret på slagghaugan, de var mye større da jeg begynte enn de er nå.

       Oppdragsmengden vokste. Han ansatte folk, etablerte base i Gjøsvika og fikk Røros Metall som en ny, viktig kunde. Snart ble han medeier i Norske Godslinjer (senere Nor-Cargo og Bring). I 1995 talte Tamnes Transport 55 ansatte og 37 vogntog. De fleste gikk innenlands, men noen kjørte til utlandet for Sties Termotransport. Sjåførene var de beste av de beste, hevder sjefen.

       Selv kjørte han i snitt 60 000 km årlig. Det blir 3,6 millioner km i løpet av 60 år. 90 ganger jorda rundt.   

Tøffe tider

På ny skiftet tidene. Konkurransen hardnet, det gode kollegiale forholdet som hadde vært mellom transportørene forsvant. Lønnsomheten sank. I 2006 valgte John Tamnes å selge selskapet til Trønderbilene, og startet Røros Container og Miljø (RCM) i stedet. Han drev firmaet i 15 år.

       – Jeg kunne jo ingenting om data! Det ble et mareritt for meg å passe på at vi fulgte alle forskrifter og oppfylte alt som skulle dokumenteres, sier han.

       Han solgte igjen. Tilfeldigvis bestemte Trønderbilene seg samtidig for å slutte med godstransport. Dermed kunne John kjøpe tilbake livsverket sitt, denne gang sammen med to partnere. Det gikk ikke noe særlig. I 2022, etter flere feilinvesteringer, raknet alt i en bitter konkurs.  

       Men brekkingen ga seg ikke. Samme år slo han lag med tre andre transportører og stiftet Rørosfrakt. Snart hadde de over 20 lastebiler i drift og store oppdrag for Alvdal Skurlag og Flokk.

Reddet fra rusten

Etter de hektiske åra med reinslakting, hadde ikke Olav Tamnes bruk for Dodgen lenger. Han ønsket seg en ny lastebil. På samme tid skulle John selge sin. Bilen hans hadde et påbygg med en kjøtthekk i som Olav hadde bruk for, og de ble enige om et bytte: Onkelen fikk påbygget og nevøen fikk Dodgen. Det var sist på 1970-tallet.

       Men John hadde heller ikke bruk for den lille lastebilen. Et og annet ærend kunne det bli på den, men snart ble amerikaneren bare stående bak butikken i Brekken og ruste ned i vær og vind.   

       – Til slutt vokste graset gjennom golvet. Setene råtnet opp og det samme gjorde platten.

       – Hvorfor ville du redde den?

       – Det var en som påsto at bilen aldri ville komme på veien igjen, og da gikk det en faen i meg.

       I 2020 tok John Tamnes kontakt med William Svensson, en tusenkunstner som bodde i Älvdalen i Sverige, over grensa for Engerdal og Trysil. Han er ikke bare en dyktig mekaniker som har restaurert mange gamle biler, han er også en populær musiker både hjemme og i Tyskland.

       – En gørrflink fyr, skryter John. – Jeg lastet Dodgen på en skapbil og kjørte den til Älvdalen. Der ble den stående i tre år. I løpet av den tida flyttet Svensson sørover til Borlänge, der han ferdigstilte bilen. Men jeg var stadig innom for å se hvordan det gikk.

En blå fugl føniks

Tre år senere hadde bilen fått et nytt liv. Den var blitt strippet ned, sandblåst og bygd opp igjen. Alt  rustent og råttent var sveiset og byttet ut. Sofaene var nybygd og trukket med svart og hvit vinyl slik de var originalt, mens lasteplan og karmer ble rekonstruert på Gauldal Billags verksted. I Sverige var den også blitt omlakkert fra innerst til ytterst.

       – Fargen var opprinnelig stygg og mørkeblå. Nå ble den litt for lys, men den skiller seg ut, da.

       Bremsesystemet og massevis av komponenter er byttet ut med nye.

       – Det meste er hentet i USA. Der har de alt mulig, og Svensson drar dit en gang i året.

       Det eneste som ikke er rørt, er faktisk motor og girkasse. Selv etter mange år fungerer de perfekt. Hvor langt de har gått, er det ingen som vet.

       Med alle delene kom restaureringsjobben på 600 000 kroner.

       – Det er lite med tanke på alt som er gjort. Faktisk fikk jeg 100 000 kroner i støtte fra Kulturminnefondet, nettopp fordi bilen har den historia den har, sier John.

       Nå er det tre år siden han kjørte den gamle arbeidshesten hjem hele veien fra Borlänge, og selvsagt skled den rett gjennom og ble godkjent av Statens vegvesen. Det gamle registreringsnummeret sitt fikk den også tilbake. 

       Grendabutikken til Olav Tamnes har vært nedlagt i tjue år, men bygningen står fortsatt og det samme gjør slakteriet og fryseriet. Den første sommeren fikk Dodgen stå der, i ly av minnene.  

På nære nippet           

Det kunne lett ha blitt den siste sommeren for John Tamnes. En snørik kveld i november 2023, i personbil på veien mellom Tufsingdalen og Sømådalen, frontkolliderte han med brøytebilen.

       – Jeg hadde vært på Drevsjø på et julebordsmøte og traff 10 centimeter inn på plogen, forteller han. – Det skal ikke gå an å overleve noe sånt. Det smalt noe inni hampen. Jeg må bare takke Even Langøien for at jeg lever. Det var han som kjørte brøytebilen. Han er stor og sterk, og løftet meg ut av vraket. Så ble jeg hentet av luftambulansen. De påsto jeg hadde én time igjen da jeg kom til St. Olavs.   

       I 16 timer lå han i koma. Svevde mellom liv og død med punktert lunge og kroppen full av beinbrudd. Etter to måneder ble han overført til rehabiliteringssenteret på Selli.  

       – Jeg kom hjem til martnan.

       I Johns sykefravær hadde partnerne i Rørosfrakt kjøpt opp alle bilene. Det var ikke noe igjen av firmaet. Han vil ikke snakke om det.

       Til høsten fyller han 80 år. Han er pensjonist for lengst, men å drive dank er ikke noe for ham. Nå prøver han å selge unna utstyr som står igjen etter Tamnes Transport.  

       – Og så er jeg vaktmester på Billaget. Det er trivelig å holde på med noe.  

Åpen for å selge

Vi passerer Sjøvollen. John Tamnes dobbeltkløtsjer og girer ned. Dodgen har usynkron girkasse, som mange lastebiler hadde på 1960-tallet.  

       – Du kan ikke bare trykke inn kløtsjen og skifte gir, sier han. – Først må du kløtsje, sette giret i fri, la den trille litt og så kan du kløtsje igjen. Ellers «raper» den som bare det.

       Den blanke, blå prærievogna får dampen opp bortover grusveien.    

       Siden den kom hjem, har Dodgen bare fått snuse på veien mellom Røros og Brekken. Ellers står den på stas utenfor de gamle Billags-lokalene i Tollef Bredals vei.

       – I august, når det er veteranbiltreff oppi gaten, pleier jeg å sette den på Nilsenhjørnet. Så kjører jeg den tilbake etterpå. Men i sommer skal jeg iallfall ta den til Funäsdalen en tur.

       Så mange langturer blir det nok ikke. Amerikaneren super to liter bensin på mila.

       – Hvordan er den å kjøre ellers?

       – Jeg kjører bedre biler nå, men den er helt grei.   

       John Tamnes humrer igjen. Om han vil selge det rullende kulturminnet?

       – Hvis summen er riktig, er bilen til salgs. Men om den ikke blir det, er det ingen krise.