Hvorfor utvikler bokostnadene seg så forskjellig?

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da jeg begynte å sammenligne kommunene i årets bokostnadsindeks, trodde jeg de største forskjellene skulle være mellom Trondheim og resten av fylket.

Slik ble det ikke.

Det som fikk meg til å stoppe opp, var forskjellene mellom kommuner som på mange måter møter mange av de samme utfordringene.

I Oppdal har bokostnadene økt med 87 prosent siden 2020. I Rennebu er økningen 81 prosent. Samtidig ligger både Røros og Tydal på 49 prosent, mens Lierne ligger på 50 prosent.

Da begynte jeg å lure på hva som egentlig ligger bak disse forskjellene.

For bokostnadene har økt nesten overalt. Ingen av kommunene i materialet kan beskrives som upåvirket av utviklingen de siste årene. Likevel er det tydelig at noen kommuner har opplevd en langt sterkere vekst enn andre.

Jeg tror ikke det finnes én forklaring.

Noen steder har boligmarkedet utviklet seg annerledes. Andre steder har investeringsbehovene vært større. Vann- og avløpssystemer som har fungert i mange år må fornyes. Kommuner står overfor ulike prioriteringer og ulike kostnadsbilder.

Rennebu er et eksempel på det. Der har vann- og avløpsgebyrene økt fra 5.887 kroner i 2020 til 27.464 kroner i år. Det tilsvarer en økning på 367 prosent. På landsbasis ligger den samme økningen på 54 prosent.

Tallene sier ikke alt om hvorfor utviklingen har blitt slik, men de viser hvor stor betydning enkeltkostnader kan få når de får virke over tid.

Tidligere i år skrev jeg om min bekymring for at eierlinjen er under press. Jeg har også skrevet om ønsket om at flere eldre skal kunne bo hjemme lenger.

Da jeg satt med årets bokostnadsindeks, opplevde jeg at disse diskusjonene egentlig møttes i et ganske enkelt spørsmål:

Har folk økonomi til å bli boende i boligen sin over tid?

Det er lett å forstå hvorfor boligpriser får mye oppmerksomhet. Samtidig er det ikke boligkjøpet folk lever med år etter år. Det er bokostnadene.

Når jeg møter medlemmer rundt om i fylket, er det sjelden noen forteller at én bestemt regning er problemet. Det de beskriver, er en økonomi som gradvis er blitt strammere. Flere nødvendige utgifter har økt samtidig, og det er summen som merkes.

Noe av det som gjorde inntrykk på meg i årets materiale, er hvor mange som oppgir at de har utsatt planlagt vedlikehold av boligen. Det er ikke vanskelig å forstå. Når økonomien blir trangere, er det ofte vedlikeholdet som skyves fram i tid.

Problemet er at slike kostnader sjelden blir mindre av å vente.

Noe annet jeg merket meg, var tallene for dem som bor alene. I flere kommuner ligger bokostnadsbelastningen over den grensen på 40 prosent av inntekten som Eurostat bruker for det som regnes som tunge boutgifter.

For den som står alene med alle kostnadene, får utviklingen naturlig nok større konsekvenser enn for husholdninger med flere inntekter. Det er også vanskelig å se bort fra når vi diskuterer ønsket om at flere skal kunne bli boende hjemme gjennom alderdommen.

Jeg klarer heller ikke å lese disse tallene uten å tenke på forslagene som tidligere er kommet fra Skattekommisjonen. Når bokostnadene allerede har økt kraftig gjennom renter, avgifter, energi, forsikring og vedlikehold, mener jeg det er grunn til å være varsom med nye økonomiske belastninger på bolig og fritidsbolig.

Jeg sitter ikke igjen med inntrykket av at enkelte kommuner gjør alt riktig og andre alt feil.

Det jeg sitter igjen med, er en nysgjerrighet på hvorfor utviklingen har blitt så forskjellig mellom kommuner som ellers har mange fellestrekk.

Kanskje er det nettopp der noe av den viktigste læringen ligger.

Ikke i hvem som havner øverst eller nederst på en liste, men i forsøket på å forstå hvorfor utviklingen blir så ulik.