Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Brevet som her er gjengitt som et utdrag, ble 13. juni oversendt ordfører i Røros kommune, samtlige kommunestyremedlemmer, administrasjonen og kommuneoverlegen.
Denne henvendelsen til kommunen gjelder mulig eksponering for mangan og samvirkende metaller i drikkevannssystemet i Røros, og hvordan saken er blitt kommunisert og fulgt opp overfor innbyggerne. Brevet legger til grunn at kommunen ikke har ønsket å skade noen.
Først vil jeg takke ordføreren for det skriftlige svaret på innbyggerspørsmålet som ble stilt i kommunestyret 4. juni.
På bakgrunn av kommunens egne dokumenter, akkrediterte laboratorieresultater og nyere faglige vurderinger er det grunn til å vurdere dette tydeligere som et spørsmål om barnehelse, føre-var-prinsippet og forsvarlig risikokommunikasjon. Ikke bare som et estetisk eller driftsteknisk forhold.
Særlig alvorlig for barn og gravide
Røros kommune har selv har dokumentert at mangan ikke fullt ut fjernes før vannet går inn i ferdigvannssystemet, men i stedet felles ut i bassenger, høydebasseng og ledningsnett, der det senere kan løsne og nå abonnentene.
Samtidig har innbyggere ved flere anledninger fått beskjed om at mangan i drikkevannet ikke innebærer noen helsemessig risiko, og at dagens målinger ligger under gjeldende tiltaksgrense. Denne motsetningen er særlig alvorlig for gravide, spedbarn og små barn, som er mer sårbare enn voksne.
Den faglige utviklinga nasjonalt og internasjonalt peker i samme retning; mangan vurderes ikke lenger bare som et problem for smak, farge og misfarging, men som et mulig nevrotoksisk problem for fostre, spedbarn og barn. Særlig når eksponeringen skjer over tid via drikkevann, uten at det er mulig å angi en tydelig sikker øvre grense.
I en slik situasjon er det ikke tilstrekkelig å vise til at enkeltmålinger er «innenfor» en eldre tiltaksverdi. Måten kommunen informerer og beroliger på blir i seg selv et valg med betydning for barns helse og trygghet.
Det er derfor naturlig at både teknisk sektor og helsetjenesten involveres i vurderingene.
Hvorfor anerkjenner ikke kommunen at mangan kan påvirke helse?
Internasjonale og norske vurderinger peker på at nevrotoksisitet – ikke misfarging – er det viktigste skadeutfallet ved for høy manganeksponering. Brevet ber derfor kommunen anerkjenne åpent at mangan i Røros ikke bare er et estetisk og driftsmessig spørsmål, men også en barnehelse- og tillitssak.
Det bes om at kommunen legger frem en troverdig plan for bedre kontroll med mangan og andre metaller, og at informasjonen til gravide og småbarnsforeldre tilpasses sårbarheten i disse gruppene og usikkerheten i kunnskapsgrunnlaget.
Brevet er ikke skrevet for å skape unødig dramatikk, men for å bidra til en mer ærlig og etterprøvbar forståelse av situasjonen.
For innbyggere er det vanskelig når ulike deler av kommunen gir svært beroligende budskap offentlig, samtidig som interne dokumenter beskriver økende mangan, utfelling i ledningsnett, og svart vann som kan nå abonnentene uten tydelig forvarsel.
Slike forskjeller svekker tillit og gjør det vanskelig for foreldre å ta informerte valg om barns drikkevann.
Selvmotsigelser fra kommunen
Røros kommune har offentlig uttalt at drikkevannet er trygt, at prøver i distribusjonsnettet ikke overskrider mangan-grensen i drikkevannsforskriften, og at det derfor ikke foreligger noen helsemessig risiko.
Samtidig beskriver kommunens eget vannkvalitetsnotat at mengden mangan i drikkevannet har økt over tid, at mangan felles både i bassenger og i ledningsnett, og at svarte manganbelegg kan løsne fra rørvegger og nå abonnentene. Noen ganger uten klar utløsende årsak.
Det samme interne dokumentet fastslår at dagens vannbehandlingsanlegg ikke er bygget for å fjerne mangan.
I praksis innebærer dette at mangan får passere forbi de tradisjonelle barrierene, oksideres og felles som belegg i ferdigvannssystemet, og siden delvis fjernes gjennom spyling, støvsuging og vedlikehold.
Dette er noe annet enn et system der mangan stoppes og tas ut i et dedikert trinn før vannet går videre til høydebasseng og nett.
Brevet vil ikke påstå at dette automatisk medfører akutt helserisiko for alle abonnenter.
Poenget er at kommunen, gjennom sine egne beskrivelser og laboratorieresultater, allerede har et kunnskapsgrunnlag som ikke harmonerer med en kommunikasjonslinje der mangan omtales som «helt ufarlig» og bare et spørsmål om estetikk.
Når den samme infrastrukturen brukes av gravide, spedbarn og små barn, er det ikke tilstrekkelig å redusere spørsmålet til smak og farge.
Hvorfor dette gjelder første og fremst barn og unge
Fagmiljøer har konkludert med at dagens kunnskapsgrunnlag ikke gjør det mulig å fastsette en tydelig trygg øvre grense for alle grupper, nettopp fordi sårbarhet varierer og de mest sårbare gruppene er fostre, spedbarn og små barn.
For familier med små barn er spørsmålet imidlertid et annet; hvilken vannkilde bør brukes til morsmelkerstatning, hva gjør man ved synlig misfarging, og når er det grunn til å være ekstra forsiktig, selv om enkelte målinger ligger under en administrativ tiltaksverdi?
Barn er ikke «små voksne» med bare lavere kroppsvekt.
De drikker mer vann per kilo kroppsvekt, har umodne avgiftningssystemer og mer sårbart nervesystem, og tidlige påvirkninger kan ha konsekvenser langt frem i tid.
Bibliotekhendelsen er et konkret bilde på systemet
Lørdag 6. juni ble det observert mørkt, svart, uklart vann i toalett og kran på et toalett i første etasje på det offentlige biblioteket.
Hendelsen ble fotografert, og rapporter i dagene etter tyder på at vannet fortsatte å fremstå mørkt, slik at dette ikke var et øyeblikksfenomen, men et tydelig eksempel på en svartvannshendelse.
Det viktige er ikke fargen i seg selv, men sammenhengen med kommunens egne beskrivelser av systemet: at manganrike belegg og partikler kan løsne fra ledningsnett og bassenger og nå abonnentene, også i bygg som brukes jevnlig av barn.
Hendelsen ved biblioteket viser i praksis at nettet allerede inneholder et «minne» og at enkelte mobiliseringer vil være tydelig synlige, mens andre kan skje uten at vannet ser spesielt annerledes ut.
Samtidig understrekes det i brevet at ikke all problematisk mangan viser seg som svart vann.
Løste former av mangan kan være til stede i vann som ser helt klart ut, og det er ikke mulig å se med det blotte øye om en gitt episode representerer en slik usynlig mobilisering.
Nettopp derfor blir systembeskrivelsen – hvor behandlingen skjer, hvor mangan felles og lagres, og hvordan spyling og kildeskifter håndteres – viktigere enn enkeltbilder.
Risikokommunikasjon, åpenhet og tillit
Brevet peker på at innbyggerne i stor grad har måttet rekonstruere bildet av drikkevannssituasjonen gjennom innsynsbegjæringer, interne notater og medieoppslag.
Når sentrale dokumenter ikke er lett tilgjengelige, og det til og med finnes mangler i publiserte møteopptak der nettopp disse sakene omtales, skapes et inntrykk av fragmentert informasjon som svekker tilliten.
Offentlig forvaltning i Norge bygger på åpenhet, etterprøvbarhet og medvirkning, og når det gjelder drikkevann som brukes til spedbarnsernæring og i barnehager, er det særlig viktig at foreldre og fagpersoner får tilgang til hele bildet.
Det gjelder både vannkvalitetsdata, prosessbeskrivelser, risikovurderinger og planer for endringer i kilde og behandling.
Likevel kan gjentatte, kategoriske forsikringer om at «det ikke er noen helserisiko» – samtidig som interne dokumenter beskriver økende mangan og avleiringer i nett – oppleves som misvisende eller bagatelliserende for dem som har satt seg inn i materialet. For barnefamilier blir det i praksis vanskelig å vite når det faktisk er grunn til å være ekstra forsiktig.
På sikt kan det svekke både tilliten til kommunen og til helsetjenestens anbefalinger.
Konkrete forspørsler til kommunen
På bakgrunn av dette bes Røros kommune om å:
Anerkjenne offentlig at mangan i Røros ikke bare er et estetisk og driftsmessig spørsmål, men også en barnehelse- og risikokommunikasjonssak.
Gi tydelig veiledning til sårbare grupper.
Legge frem en plan for bedre barriere mot mangan og samvirkende metaller.
Behandle kildeskifter og blanding av vann fra nye områder som høyrisikoperasjoner.
Sørge for åpenhet og dokumenttilgang, blant annet ved å gjøre sentrale vannkvalitetsnotater, risikovurderinger og planlagte tiltak lett tilgjengelige for innbyggerne.
Hele brevet kan leses i sin helhet her, med referanser til forskning.
