Hompetitten, hompetatten, hompetuttenteia

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Å sykle på Røros er blitt en risikosport. Farlig å kjøre bil også. Dype hull og skarpe asfaltkanter overalt! Heldigvis vet vi hvor de er, de har vært her lenge, men de er så tette at det er vanskelig å unngå. Det kommer jo av og til noen imot også

Nå er det en risiko for å bli stempla som sur gammel kjerring. Hvor ble de blide ungjentene av? Og hvor kommer alle de sure kjerringene fra? Der er jeg nå. Ikke sure oppstøt, da måtte jeg droppe raud vin og bli enda surere – potte sur over mye.

Først er jeg sur på Fondahuset. Hvor lenge var Adam i Paradis? Hvor lenge var Jane Fonda i Granlundhuset? Jeg husker mannen min gikk og håpet at hun skulle få tannverk, men nei da, det fikk hun ikke. Kanskje det i tilfelle ville ha blitt henta en tannlege fra Hollywood. Ære være de som pusser opp huset og lager utstillinger og flotte konserter, men navnet?

Da vi var i Montepulciano i Italia til en av A. Spangens bursdager, sto det messingskilt på noen hus: Garibaldi var her. Da tenkte vi å lage slike skilt på Røros: Her har A. Spangen spist middag! At vi ikke gjorde det! Vi måtte jo ha laga kobberskilt.

Så er jeg sur på klærne folk går i. Menn er ganske påkledd, bortsett fra finnen i European Song Contest. I «Skal vi danse» er mennene anstendig kledd, men daman! de er nærmest nakne. Som sur kjerring, ville jeg nok blitt blidere om det var Omvendt. Og finalen i Malmö! Til og med programlederne var utringa til navlen med hull i klærne her og der. Barnebarnet mitt syns jeg var helt ubegripelig. Alle er jo slik, sa hun. Hør på musikken i stedet! Det hjalp ingenting.

Det er ingen spøk å bli gammel. Ingen spøk å være sur heller. Det eneste du vet er at du ikke kommer herfra med livet i behold, sa ei venninne for å muntre meg opp. Det hjalp heller ikke. Det verste er å falle. Jeg snubla i ei rot og falt i mosen. Mykt og deilig og alt såre vel, men senvirkningene var à la Covid. Nå har jeg halta verre enn vanlig i ei uke. Ei jevngammel venninne sa: når jeg faller og kjenner at ingenting er brukket, takker jeg Gud før jeg reiser meg opp. Det tenkte ikke jeg på. Neste gang skal jeg takke mens jeg ligger nede. Hvis det er noe å takke for, da.

Det siste irritasjonsmomentet er de nye plastkorkene som ikke kan skrus av. De henger fast og når du skjenker, og det er i korken du treffer. Mye søl. Fløte er verst for meg, men til og med solbærsaft lager trøbbel. A. Spangen sier det er like mange sure gamle gubber som kjerringer. Ikke mye trøst i det heller. Han har mista grepet i høyre hånd og sliter med skrukorkene. Trist å ikke få opp vinflasker. Nå har han funnet fram en nøtteknekker. Like ille å ikke få opp Tonic for den som er avhengig av GT om sommeren. Sånn er det vel å miste grepet.